Glanset retrofiksjon

De siste par årene har de store britiske musikkmagasinene funnet en ny, lukurativ nisje i markedet. Fyldige tema- og spesialutgaver har vist seg å være fristende retrovare for eldre så vel som yngre lesere. Publikasjonene det er tale om er de tre store magasinene – Q, Mojo og Uncut – , samt den dominerende musikkavisen NME. Q og Mojo danner en allianse hvor det samarbeides om spesialutgavene, Uncut og NME samarbeider på tilsvarende vis.

I all hovedsak kan disse temautgivelsene deles inn i tre ulike kategorier. Man har versjonen hvor en utgivelse er viet en enkelt artist, utgivelser som har fokus på en enkelt genre eller epoke med nye intervjuer og artikler, samt en variant av sistnevnte hvor grunnlaget er opptrykk av eldre og tidligere publisert stoff. Q har i tillegg til disse tre variantene lansert spesialnummer hvor tema har vært de hundre beste rockfotografiene, de hundre beste sangene, og lignende.

Generelt sett har det de siste årene utkommet en rekke interessante nummer innenfor disse seriene, men også sett fra et rent 80-tallsperspektiv har det vært mye å gripe fatt i. Av de rene artistmagasinene rager Q’s utgave om The Smiths høyest, men også Uncuts og NMEs respektive utgivelser viet U2 og The Clash samt Q’s nummer om Madonna er essensielt lesestoff. Blant temautgavene har det vært umulig å sluntre unna Q’s gjennomganger av Ska og Punk, mens NMEs numre omhandlende hhv. Madchester og Goth står som to sikre vinnere.

Den siste uken har det ankommet intet mindre enn to spesialmagasiner som begge appellerer til lesere med utpreget svakhet for det britiske 80-tallet. Q’s / Mojos Depeche Mode And The Story Of Electropop og Uncuts / NMEs 80s, A-Z Of The New Romantics er begge i utgangspunktet å regne som uimotståelige kjøp. De benytter ulik innfallsvinkel og metode for å formidle stoffet, noe som gjør at de på hver sin måte er representative for hvordan magasiner av denne typen bygges.

Depeche Mode And The Story Of Electropop

Publikasjonen viet electropop og dens historie henter et nåtidsperspektiv, hvilket innebærer at intervjuer, artikler, plateanbefalinger med mer er av fersk og nyere dato. Det innebærer at band og plater blir – på godt og vondt – satt inn i en større sammenheng og historiens sterke lys, preget av vurderinger og innsikt formet av tidens og musikkscenens gang.

I hvor stor grad leseren føler seg på linje med skribentenes erfaringer og vurderinger er et helt annet spørsmål, «Depeche Mode And The Story Of Electropop» gir – som nummer med tilsvarende vinkel – grobunn for hoderystende uenighet på flere punkter. Det være seg fra hvilke artister som tillegges størst vekt, til hvilke album og kutt som rangeres blant de mest sentrale. De fleste vil finne noe å sette fingeren på – både med hensyn til utvalg og de rene fakta – , men på den annen side vil det aldri være særlig poeng å pløye en publikasjon som bekrefter ens egne synspunkter til punkt og prikke.

80s, A-Z Of The New Romantics

«80s, A-Z Of The New Romantics» har en helt annen tilnærming til sitt tema, her er det utelukkende snakk om opptrykk av arkivert materiale fra NME. Med andre ord er dette et magasin som mest av alt fungerer som en tidsmaskin og en minnebok, fri for smart synsing foretatt i etterkant. Det interessante her er selvsagt å lese samtidens intervjuer, hvor artistenes tanker og formeninger om egen musikks udødelighet ikke alltid har vist seg å stemme overens med historiens dom. At NME slaktet en rekke album og singler som i etterkant har blitt klassikere, egner neppe å provosere noen da journalistenes spydige penn for lengst har blitt forkastet av ettertiden.

«80s, A-Z Of The New Romantics» er derfor uforpliktende lesestoff som aldri irriterer, i motsetning til «Depeche Mode And The Story Of Electropop» trenger man som leser ikke å ta stilling til noe som helst. For øvrig bør det noteres – som tittelen halvveis indikerer – at magasinet ikke bare omhandler new romantics. Med seksjoner om bl.a. Live Aid, The Tube, Wham! og Sigue Sigue Sputnik er det riktigere å si at totalfokuset er fargerike artister og fenomener generelt fra det engelske 80-tall. Dessuten bør det nevnes at forsiden i seg selv er fantastisk, selv ikke Smash Hits hadde så fete forsider.

Pris og innhold

En viss sutring vedrørende prislappen på disse magasinene oppstår alltid, men egentlig er ikke prisen ubehagelig drøy. Fra ca. 120,- til ca. 150,- for rundt regnet 150 sider spekket med bilder – bildematerialet i denne type magasiner er som regel verdt prisen alene – og lesestoff peilet inn mot de spesielt interesserte, er ikke særlig å ta på vei for. De regulære månedsutgavene av magasinene prises tross alt ikke så langt under hundrelappen, og i motsetning til disse så er dette utgaver som garantert inneholder hundre prosent lesestoff midt i blinken for den som er interessert. De kan dessuten like gjerne regnes som bøker, i den forstand at de forsvarer sin plass i bokhyllen og kan hentes ned for referanse og oppdatering i mange år fremover.

Hvorvidt utgiverne kun ser på disse magasinene som en enklere og billigere måte å tjene penger på enn gjennom å produsere aktuelle månedsmagasiner, får nesten andre svare på. Rent opptrykk av arkivert stoff er muligens kostnadsbesparende, men det er gjort med omhu og uten å spare på farge eller glans. Hva gjelder for de magasinene som består av mer eller mindre nytt stoff – og disse er noe dyrere enn NMEs Originals – , ligger det utvilsomt et visst arbeid bak realiseringen av disse. For egen del har uansett ikke utgivers eventuelle fortjeneste noe å si, ikke så lenge spesialmagasinene er et velkomment og underholdende tilskudd til den vanlige musikkpressen.