A Friend Of Mine

The Washington Squares, (ST)
Gold Castle / Gold Mountain, lp 1987

Det glade 80-tall var som kjent – i det minste for alle som velger å titte og lytte – langt mer enn bare plastikk, permanent gått berserk og rosa leggvarmere. Også den mer eller mindre akustiske musikken var det spillerom for, og da ikke minst mot slutten av tiåret.

Tanita Tikaram og Suzanne Vega var blant de fremste salgbare eksponentene for den nesten alltid tilstedeværende trenden med unge kvinner og kassegitar. Michelle Shocked representerte en mer aggressiv versjon av tilsvarende variant, Lyle Lovett, Dwight Yoakam, Steve Earle og Darden Smith formet på individuelle vis ny giv for countrymusikkens mange fasetter, og band som Timbuk 3, The Pogues og The Proclaimers var alle på ulike måter farget av folkmusikk. Suksessen til superlaget The Travelling Wilburys kan stå som det beste eksemplet på at jordnær, akustisk farget populærmusikk hadde gode vilkår i årene fra 1987.

The Washington Squares faller på plass som et genuint retroalternativ til nær samtlige av de nevnte artistene. På deres debutalbum demonstrerer de høyst gjennomført amerikansk folkpop med røttene godt plantet i 60-tallet, noe som understrekes av et utstudert beatnikimage. Her er vink til Pete Seeger og Joan Baez så vel som Simon & Garfunkel, men i motsetning til flere av sine 60-talls frender er The Washington Squares grovt sett befriende blottet for gnål om fred, kjærlighet, blomsterbedd og tilsvarende elendighet.

Lydbildet er enkelt og helakustisk, to ganger gitar pluss bass samt to- og trestemt sang er The Washington Squares’ fundament. Som deltidsmedlem dunker Billy Ficca fra Television trommer og perkusjon, samt at produsent Mitch Easter (som mange kjenner gjennom hans arbeid med R.E.M.) bidrar med bittelitt piano.

Coverlåtene «He Was A Friend Of Mine» og «Samson And Delilah» bør ytterligere illustrere hvilket landskap The Washington Squares opererer innenfor, men disse to er faktisk albumet minst minneverdige spor. Ganske enkelt fordi trioen skriver langt bedre låter med egen penn. Med sine egne komposisjoner makter bandet i større grad å fremstå som absolutt tidløse, uten å rokke ved tradisjonen de befinner seg innenfor tilføres et vanskelig definerbart element av nåtid. Trolig skal produksjonen ha mye av æren for det, en produksjon som er klar som glass og på en fin måte får frem hvor mye energi og rytmikk som kan ligge i et par akustiske gitarer.

Låtmessig varierer trioen godt, fra popsterke «Can’t Stop The Rain» til bluesinfluerte «You Can’t Kill Me», fra stille «Lay Down Your Arms» til hurtigtoget «D Train». Marsjerende og majestetiske «Walls (Polish Union Song)» er eneste sted på albumet hvor The Washington Squares blir like eksplisitt politiske som sine forbilder; men det er det ikke vanskelig å tilgi så lenge låten er så flott som den er (ja, jeg har en godt utviklet aversjon mot surrehuer med kassegitar som insisterer på å dele dårlig formulerte slagord med omverden). Ytterligere variasjon tilføres ved at alle – som for ordens skyld er Lauren Agnelli, Tom Goodkind og Bruce Jay Paskow – veksler på å føre hovedvokalen.

«The Washington Squares» er et på alle måter musikalsk hyggelig album, et album som i all sin enkelhet er lett å bli glad i og med hell kan benyttes når kjæreste så vel som bestemor kommer på besøk.

TRACKS

New Generation / Can’t Stop The Rain / You Are Not Alone / D Train / You Can’t Kill Me / Daylight / He Was A Friend Of Mine / Lay Down Your Arms / Samson And Delilah / Walls (Polish Union Song)

Produsert av Mitch Easter