Good Thing

Fine Young Cannibals, The Raw & The Cooked
London, lp 1989

Mange band henter navn eller inspirasjon til navn fra filmens verden, så også med Fine Young Cannibals som fant sitt noe pussige navn i Robert Wagner filmen «All The Fine Young Cannibals». Med et slikt navn kunne det fort vært snakk om et punkband eller lignende, trioen Fine Young Cannibals befant seg imidlertid i langt mer sofistikerte musikalske omgivelser enn som så.

Et tilbakeblikk eller to forteller at Fine Young Cannibals oppstod i 1983 da de tidligere The (English) Beat karene Andy Cox og David Steele slo seg i hop med vokalisten og skuespilleren Roland Gift. En uforglemmelig single i «Johnny Come Home» og et lovende debutalbum i «Fine Young Cannibals» (1985) etablerte bandet som en kreativ såvel som en kommersiell kraft. Deres lekne men også elegante grep om dansbar soulpop samt Gifts bemerkelsesverdige falsett, bragte bandet en egen identitet fra første stund.

Andrealbumet «The Raw & The Cooked» hadde en trang fødsel, mye på grunn av Gifts engasjement som skuespiller (han deltok i «Sammy And Rosie Get Laid» og «Scandal» under denne tiden) men også fordi bandet pirket og pusset på albumet over lang tid sammen med en rekke medspillere. Det kommersielle utbyttet da «The Raw & The Cooked» endelig forelå vinteren 1989, skulle imidlertid komme til å overgå alle forventninger.

Singelen «She Drives Me Crazy» banet vei for en musikalsk vinter og vår som i høyeste grad ble preget av Fine Young Cannibals. Svært dansbar, poengtert rytmisk og med usedvanlig markant gitarriff for bandet å være – «She Drives Me Crazy» er spartansk funky, ikke helt ulik en Prince og trolig trioens mest kjente spor alt i alt. En femteplass i England var en forventet oppfølging av tidligere fremganger, desto mer overraskende var en førsteplass i USA; et marked hvor Fine Young Cannibals knapt hadde smakt listeplasseringer tidligere.

Albumet toppet listene på begge sider av Atlanteren, i USA svingte endog vidunderlige «Good Thing» seg opp til tetplass på singlelisten. «Good Thing» er lyden av vår i full blomst, en gledesspreder av sjeldent smittende kaliber med sitt stompende komp, trillende pianotoner og elementer av doo wop. Med to av årets klart bedre singler som åpningsspor, gjør ikke «The Raw & The Cooked» det spesielt lett for seg selv. Ingen fare dog, så lenge Fine Young Cannibals viser seg å være i stand til å fordele tilnærmet tilsvarende kvaliteter over hele albumet. Albumets første del er nær lytefri, der fine «I’m Not The Man I Used To Be» er en påkrevd pustepause før heftige «I’m Not Satisfied» med blåsere og orgel igjen forflytter «The Raw & The Cooked» til dansegulvet. Soulperlen «Tell Me What» avrunder vinylsiden og overlater en vanskelig oppgave til side to.

Smart nok vrir Fine Young Cannibals en helt annen vri med «Don’t Look Back», og fanger med det full oppmerksomhet allerede fra innledningen av andre halvdel. «Don’t Look Back» er rett og slett streit, amerikansk rock slik en Tom Petty eller Tom Cochrane ville gjort det. Tilsynelatende helt utenfor albumets rammer, men den fungerer bra og føles langt fra så fremmed som man skulle tro. «It’s Ok (It’s Alright)» slekter mer på «She Drives Me Crazy» og «I’m Not Satisfied», og er nok en vinner blant bandets mest dansbare materiale. Med «Don’t Let It Get You Down» møter en minimalistisk Prince tidens gryende, britiske housescene (Cox og Steele hilste allerede i 1988 på house gjennom hobbyforetaket Two Men, A Drum Machine & A Trumpet) med elektronisk underlag, klynkende vokal og forpint trompet. FYC’ sprang fra den ene ytterlighet til den andre uten å miste identitet og samlende tråder er ganske imponerende, og fra albumets kanskje mest moderne kutt smyger de tre seg videre til vakre «As Hard As It Is», hvor Gift gjør en overbevisende, tåredryppende Elvis i Las Vegas.

Når versjonen av The Buzzcocks’ «Ever Fallen In Love» (som FYC opprinnelig gjorde for Jonathan Demmes film «Something Wild» i 1987) pumper albumet mot siste vers, blir man slått av: Heisann, her er et album uten konkrete svakheter. Ikke bare er låtmaterialet solid, men Fine Young Cannibals skyr ikke sjansene til å variere og utprøve nye såvel som nær antikvariske vinkler. Det skaper en sum som viser et band uten skylapper eller strikt fokus på å repetere en enkelt formel. Det beste av alt er selvsagt at de klarer å gjøre dette og samtidig være bevisst kommersielle.

«The Raw & The Cooked» tilhører 1989s mest fortjente salgssuksesser, og mottok dessuten rettmessig ros fra store deler av kritikerstanden. Siden bandet aldri fikk rotet seg sammen igjen til å lage en ordentlig oppfølger, vil «The Raw & The Cooked» ganske sikkert bli stående som høydepunktet for en rett så flott, rett så elskelig trio.

TRACKS

She Drives Me Crazy / Good Thing / I’m Not The Man I Used To Be / I’m Not Satisfied / Tell Me What / Don’t Look Back / It’s Ok (It’s Alright) / Don’t Let It Get You Down / As Hard As It Is / Ever Fallen In Love

Produsert av David Z, Jerry Harrison og Fine Young Cannibals