Theatre of Trash

Mötley Crüe, Theatre Of Pain
Elektra, lp 1985
Omtale basert på reissue, Universal, cd 2003

Finnes det i det hele tatt et dårligere band enn Mötley Crüe? Alle som har lest den hysteriske bandbiografien «The Dirt» vil utvilsomt gi Mötley Crüe full pott for å ha bragt rocken noen gode historier og myter, men har Mötley Crüe bragt rocken noe av musikalsk verdi? Nope. Ikke dersom man skal dømme etter «Theatre Of Pain» i det minste, og det regnes tross alt som klassisk Mötley Crüe.

For en som tilbragte 80-tallet mer i selskap med synthesizers og glossy pop enn rølpete sleaze, vil det sikkert ikke være unaturlig at «Theatre Of Pain» fremstår som et mindre likandes album. Det som imidlertid er sjokkerende er hvor sidrumpa det hele lyder. Med årene har jeg lært meg å sette pris på en god dose møkkete rock, glam og sleaze; det være seg Alice Cooper, Kiss, Hanoi Rocks, Backstreet Girls, The Darkness og en rekke med. Heller ikke er jeg fremmed for metal, piggtråd og rølp generelt – og selv en velfrisert puddel går ned rett som det er – , det er med andre ord ikke sjangeren som er problemet med «Theatre Of Pain».

Problemet er ganske enkelt at «Theatre Of Pain» er et usannsynlig evneveikt album begått av fordrukne posterboys som knapt kan spille og har et overfladisk forhold til rock på lik linje med en gjennomsnittlig hamster. Når Mötley Crüe på «Theatre Of Pain» heller ikke helt klarer å bestemme seg for om de skal være beinharde rockere eller gå for full puddelfrisyre bare bidrar til å understreke bandets puslete holdning til egen musikk. Mötley Crües insisterende forsøk på å være ROCK evner ikke å overbevise noen som har en smule oversikt, til det blir det for flatt, platt og veikt.

«Theatre Of Pain» inneholder ikke en eneste komposisjon eller et eneste riff som et halvveis brukbart kjellerband fra Kløfta ikke kunne gjort med større tyngde og spenst. Delvis fislete og grå, livløs produksjon forverrer elendigheten ytterligere og sender deg i fnisende nostalgi tilbake til fritidsklubben i 1985 da naboguttene – som spilte i bandet Pussy Crew, eller noe tilsvarende – kringkastet sin siste demo over høyttaleranlegget.

Det verste av alt er mangelen på selvironi og humor, elementer av dette kunne reddet albumet fra patetisk katastrofe, men Mötley Crüe er fullstendig blottet for ironisk distanse. Dette er blodig alvor, og det gjør det desto mer tåpelig. Der Twisted Sister gjorde sin act med humor er Mötley Crüe tilsynelatende dypt seriøse. Utrolig, men sant. – I Wanna Rock, brølte Twisted Sister – og det var moro. – Raise Your Hands To Rock, brøler Mötley Crüe – og det er så pinlig at du ikke vet hvor du skal snu deg.

Hudflett meg gjerne dersom du har et kjært forhold til Mötley Crüe, og rull meg gjerne i hairspray og mascara i samme slengen, men det vil ikke endre det faktum at «Theatre Of Pain» er et forbløffende dårlig album bestående av begredelige forsøk på rock ‘n’ roll.

TRACKS

City Boy Blues / Smokin’ In The Boys Room / Louder Than Hell / Keep Your Eye On The Money / Home Sweet Home / Tonight (We Need A Lover) / Use It Or Lose It / Save Our Souls / Raise Your Hands To Rock / Fight For Your Rights + BONUS: Home Sweet Home (demo) / Smokin’ In The Boys Room (rough mix) / City Boy Blues (demo) / Home Sweet Home (instrumental rough mix) / Keep Your Eye On The Money (demo) / Tommy Lee Drum Piece / Home Sweet Home (video)

Produsert av Tom Werman