Et produkt av sin tid

De Press er et av norsk rocks mest sentrale navn, både i kraft av den oppmerksomhet de fikk på tidlig 80–tall og som resultat av medlemmenes aktiviteter i en rekke andre band. Navnet er fortsatt i bruk, dog først og fremst utenfor landets grenser og med liten relevans for den norske historien om De Press.

De Press ble dannet sommeren 1980 av bassist og vokalist Andrej Dziubek Nebb, gitarist Jørn Christensen og trommeslager Ola Snortheim. Polskfødte Nebb og gudbrandsdølen Snortheim hadde ved sommeren 1980 allerede spilt sammen i andre sammenhenger, og må begge regnes som å tilhøre de aller første i Oslos punk– / new wave–miljø. Nebb og Snortheim spilte første gang sammen i det som mange regner for å være Norges første ordentlige new wave–band, Pull Out. Pull Out ble dannet sommeren 1978 og bestod foruten Nebb og Snortheim av Volker Zibell og Kikkan Fossum (begge disse senere medlemmer i bl.a. The Cut).

Pull Out eksisterte i kun et års tid og spilte aldri inn noen plate, men verdt å notere seg er at de opptrådte på Safety–Pin Club på utestedet Pilen i Oslo den 1. oktober 1978. Dét er verdt å notere seg fordi det ble med denne éne klubbkvelden under navnet Safety Pin–Club, noe senere fikk byens punkmiljø et samlingssted rundt Café Lysthuset — som bør være godt kjent som stedet hvor så og si alle de sentrale punk– / new wave bandene i Oslo spilte i perioden frem til sommeren 1980.

Etter Pull Out beveget Snortheim seg videre via bandet Ski Patrol, senere langt bedre kjent som Blaupunkt, før han altså igjen slo seg sammen med Nebb i De Press. Snortheim skulle dog komme til å være medlem av begge band i en liten periode fremover (og spilte på Blaupunkts 7″ «Cupfinalen» (Torpedo) utgitt i 1980). I motsetning til Nebb og Snortheim var gitarist Christensen et langt mindre beskrevet blad anno 1980, De Press er å regne som startpunktet for Christensens rolle i norsk rock. Sammen skulle disse tre komme til å utgjøre et de tre store bandene fra perioden norsk postpunk. For selv om det eksisterte en rekke band i denne perioden, var det ikke så mange av disse som fikk utgitt album eller i det hele tatt overlevde over særlig lang tid. Derimot laget de tre store — The Aller Værste!, Kjøtt og De Press — alle ett album hver som tilhører de beste og viktigste albumene i norsk rock, henholdsvis «Materialtretthet», «Op» og «Block To Block».

Første livstegn på vinyl fra De Press ble en 7″ep utgitt av Torpedo rundt juletider 1980. Platen ble innspilt på Lambertseter i oktober samme år og består av kuttene «Østavind», «To Sibir», «Pond» og «Product». Bandets ofte hektiske, sterkt rytmiske og vagt ska–influerte new wave i kombinasjon med Nebbs delvis uforståelige polsk–engelsk–norske tekster bragte bandet en viss oppmerksomhet. Som et prov på at De Press var et band på vei opp fikk de opptre på NRK TVs «Musikknytt» hvor de fremførte sporet «Fiskepudding».

Torpedo Plater (TORP 000004), 1980

Vinteren 1981 takket Snortheim for seg i Blaupunkt for å satse fullt ut på De Press, og noen måneder senere gikk De Press i studio for å begynne innspillingen av debutalbumet. Arne Bendiksens studio var åstedet for opptakene, som produsent hadde De Press med seg en av datidens mest profilerte britiske produsenter. John Leckie hadde jobbet med navn som Magazine og Simple Minds, noe som gjorde hans interesse for å produsere De Press ganske så smigrende. Noen billig produsent å benytte var Leckie dog ikke, men sammenfall av tid og det faktum at De Press og The Cut hadde samme manager (Kai Jarre), gjorde at kostnadene kunne reduseres ved at Leckie også produserte The Cuts debutalbum («Shadow Talks», 1981). I løpet av noen få uker i og rundt påsken 1981 skrudde derfor John Leckie lyd for to norske band.

Innen utgivelsen av albumet hadde De Press rukket å oppnå et aldri så lite gjennombrudd takket være en opptreden på NRK TVs «Nattrock». Natt til 1. mai 1981 ble det sendt opptak av en konsert fra Drammenshallen den 24. april, hvor Åge Aleksandersen, Stavangerensemblet, Veslefrikk, Marquee Band og De Press opptrådte. Hensikten til NRK og Zikk Zakk var at nattrocken skulle holde Oslo–ungdom hjemme fra gatene natt til 1. mai — det hadde vært større gateslag mellom ungdom og politi flere år på rad nettene til 1. mai — , noe som det vel er diskutabelt hvor effektivt var med navn som Aleksandersen, Veslefrikk og Marquee Band på plakaten. For egen del var det i 1981 fortsatt noen år til dun på overleppa, så jeg satt hjemme og så på denne konserten. Sannsynligvis så jeg kun første del, og sannsynligvis var det De Press som det minste navnet som startet sendingen. Hvordan det enn forholder seg, så har jeg et klart minne av De Press’ opptreden, og i samtid og etterkant ble De Press trukket frem som det store lyspunktet i en ellers stusselig konsert. De Press markerte seg dessuten med sitt bidrag — «Moniuments» — på musikkavisen Puls’ samlealbum «Blodige Strenger».

«Block To Block» ble utgitt den 12. juni 1981 på egen label ved navn Siberia. Platen ble dog distribuert gjennom Sonet, noe som medførte at «Block To Block» fikk landsdekkende distribusjon. I etterkant av utgivelsen av «Block To Block» gikk De Press løs på en 14–dagers turné i Polen sammen med Kjøtt og The Aller Værste!. Hjemme i Norge gikk salget av «Block To Block» svært bra, på det høyeste var albumet helt oppe på en 11. plass på VG–Lista. «Block To Block» har i ettertid toppet lister over beste norske album ved flere anledninger, hvorav Natt & Dags kåring fra 1998 — der 100 journalister og bransjefolk avga stemmer — muligens er den mest prestisjetunge.

We are block to block

I september 1981 ble De Press utvidet med Anders Sevaldson på keyboards, Sevaldson var en del av De Press frem til desember samme år og var blant annet med på en mislykket tur til England. Denne turen fant sted i november, hvor hensikten var å spille oppvarming for et større britisk band. Ryktene sa Duran Duran eller Mink De Ville, begge ville vært særdeles underlige koblinger. På den annen side sånn i parantes bemerket — Raga Rockers varmet faktisk ved en anledning opp for Blancmange, ingen logisk kombi det heller. Manglende arbeidstillatelse medførte imidlertid til at det ikke ble noen oppvarmingsjobber for De Press, derimot benyttet de tiden i England til å spille inn noen nye låter.

Vel hjemme fra oppholdet i England ble 12″EP’en «Lars Hertervig» lansert, en ep hvis tittelspor er en av de sterkeste enkeltlåter noe norsk band har skapt. Også «Lars Hertervig» ble utgitt på Siberia, den gjorde seg ikke gjeldende på VG–Lista men toppet derimot Dagbladets singleliste. Etter «Lars Hertervig» forlot Sevaldson bandet og den opprinnelige trioen la ut på turné i Sverige og Finland sammen med britiske The Exploited. Året 1981 ble avrundet med avskjedskonsert på Club 7 i Oslo, men tross denne var De Press langt fra et avsluttet kapittel.

Rett nok innledet Nebb 1982 med å danne det eksperimentelle Mechanical Grave — som foruten Nebb bestod av Lars Pedersen (senere When og Last James) samt Bjørn Sorknes (Fra Lippo Lippi) — men De Press skulle snart være tilbake i fokus. «Block To Block» ble æret med Spellemannprisen i den noe underlige kategorien ‘Nyrock’ (en kategori som eksisterte kun i årene 1980 og ’81) vinteren 1982, og De Press vant dessuten en rekke kategorier i årsavstemningene til musikkavisene Puls og Nye Takter. Påsken 1982 befant De Press seg i eksakt samme situasjon som ett år tidligere, i Arne Bendiksens studio med John Leckie som produsent og et nytt album under innspilling. «Product» ble lansert sommeren 1982, et album som ikke maktet å skape samme unisone kritiker- eller publikumsbegeistring som debutalbumet. På VG–Lista stoppet «Product» nede på en 34. plass som bestenotering.

Høsten 1982 var det først og fremst Mechanical Grave — som nå hadde byttet navn til Holy Toy — som opptok Nebb. Pedersen hadde på dette tidspunkt sluttet og blitt erstattet av Sven Kalmar (Ung Pike Forsvunnet), og Holy Toy som band hadde en raskt voksende stjerne i alternative kretser i innland så vel som utland. Holy Toy ble det første norske bandet som ble intervjuet av en engelsk musikkavis, dette skjedde i nå nedlagte Sounds i august 1982. Holy Toy skulle bit for bit bli Nebbs hovedfokus, gjennom stadig skiftende besetninger og en rekke utgivelser var Holy Toy å regne som en alternativ kraft i norsk rock gjennom hele 80–tallet. Snortheim involverte seg i Spastisk Ekstase (12″ep «3 Mord» i 1982) med bl.a. Helge Gaarder og Beranek i rekkene i denne perioden, og ble vinteren 1983 medlem av det prosjektorienterte bandet Montasje. Montasje bestod av hele det gamle Kjøtt med unntak av trommeslager Michael Krohn, hvis plass Snortheim tok. Montasje var strenge og vrange, deres eneste albumutgivelse — «Presence!», utgitt av Mai i 1982 — forsvant uten å sette de store sporene etter seg.

«On The Other Side»

Sommeren 1983 fant De Press atter en gang sammen i forbindelse med utgivelsen av livealbumet «On The Other Side». Dette var et album bestående av opptak fra turnéen i Polen i 1981 samt noen opptak fra Oslo og de sporene som ble innspilt i England høsten 1981. Bandet gjorde en sommerturné i 1983, hvor de var forsterket med gitarist Helmut Recknagel (bedre kjent som Rolf Recknagel fra bl.a. Matchstick Sun og Yeahlove Swans). Turnéen bragte dem blant annet til Kalvøyafestivalen, Momarkedet (et resultat av at De Press vant Dagbladets leseravstemning og ble kåret til årets band) og opptak på NRK TV fra Studio 26 i Oslo. Sommeren 1983 skal vise seg å bli siste gang De Press opptrer sammen på mange år. «On The Other Side» ble nominert til Spellemannprisen — noe underlig med tanke på at det er en odds & sodds–utgivelse — vinteren 1984, og det er grovt sett de siste nyheter rundt De Press før gjenforeningskonserten drøye seks år senere.

Som allerede nevnt konsentrerte Nebb seg om Holy Toy i de neste årene, mens Snortheim og Christensen jobbet i en rekke ulike bandsammenhenger. Det finnes ikke særlig mer sentrale personer enn Snortheim og Christensen blant norske rockmusikere med opphav 80–tallet, sannheten er at det kan tegnes omfattende stamtrær med utgangspunkt i disses bevegelser. Stamtrær som vil favne fryktelig mye av relevanse når det kommer til rock fra Oslo siden begynnelsen av 80–tallet og de neste ti til femten årene. Blant det viktigste disse to har gjort er Cirkus Modern, et svært ambisiøst band ledet av Helge Gaarder og som rakk å lage tre album gjennom 80–tallet («Cirkus Modern», «Trøst» og «Pans Pauker»). Cirkus Modern ble startet våren 1983 og hadde både Snortheim og Christensen som medlemmer. Første utgave av Cirkus Modern hadde med Per Vestaby på bass, en person Christensen jobbet med også i Can Can og senere startet trioen Mercury Motors sammen med. Foruten sin virksomhet som musiker har Jørn Christensen produsert en rekke artister og har sitt eget studio på Rodeløkka i Oslo, pr. dags dato er Christensen mest profilert som medlem av et omrokkert CC Cowboys.

Hva gjelder Snortheim har han foruten Cirkus Modern vært innom så ulike sammenhenger som Norske Gutter, Femi Gange, The Lonely Crowd, Sterk, Naken & Biltyvene samt Jokke Med Tourettes. Snortheims mest personlige prosjekt var nok likevel Langsomt Mot Nord, hvor han i samarbeid med Jørn Christensen, Morgan Lindstrøm og Beranek skapte tre album som fusjonerte gamle norske folketoner med elektroniske lydlandskaper. Albumene «Langsomt Mot Nord» (1985), «Westrveg» (1988) og «Hildring» (1991) ble resultatet av Langsomt Mot Nord. Som en kuriositet kan det dessuten nevnes at det var Snortheim og Christensen som spilte på Lars Lillo–Stenbergs første demo av «Tøff I Pysjamas» og «Fugl I Bur». Navnet deLillos var det for øvrig Snortheim som kom opp med.

L-R: Christensen, Nebb, Snortheim

Den 24. august 1990 stod De Press igjen sammen på en scene. Anledningen var feiringen av Per Vestabys (Bazar, Veslefrikk, Can Can, Mercury Motors, CC Cowboys) 40–årslag på Rockefeller i Oslo. Konserten trigget lysten på å forsøke en ny runde med De Press, albumet «The Ballshov Trio» ble innspilt samme høst og utgitt i januar 1991. «The Ballshov Trio» fikk mye oppmerksomhet, det var tross alt et av de virkelig legendariske norske bandene som hadde funnet sammen igjen, men platesalget nådde ikke de store høydene. Publikum møtte derimot opp i pent antall på bandets turné i 1991, og De Press opplevde også fornyet interesse for de gamle platene gjennom Sonets relansering av «Block To Block» og «Product» i serien Norske Klassikere høsten 1990. De Press fulgte opp «The Ballshov Trio» med «Vodka Party» i 1993 og turnérte samme år i Tyskland og Polen, etter dette forsvinner De Press fra våre hjemlige trakter.

Snortheim og Christensen har som nevnt markert seg i en rekke ulike sammenhenger helt opp til i dag, Nebb på sin side flyttet hjem til Polen. Nebb har beholdt navnet De Press — samt utgitt noen album under eget navn — og derfor eksisterer De Press på en måte fortsatt. I Polen har Nebb utgitt en rekke album som De Press, album som inneholder både nytt og gammelt materiale. Dette er imidlertid en utgave av De Press som i liten grad berører norsk rock eller har noen relevans i forhold til det De Press som i ettertid nyter status som et av norsk rocks viktigste band.