We Close Our Eyes

Go West, (ST)
Chrysalis, cd 1985

Dersom du har et horn eller to i siden til 80-tallets popmusikk, er trolig «Go West» et album som kan bekrefte dine fordommer. Albumets produksjon og lydbilde er intet mindre enn et erketypisk eksempel på hvordan mye av den kommersielle popmusikken fremstod rundt midten av 80-tallet.

Go West var – eller rettere sagt er, de pusler med nytt materiale – en britisk duo bestående av Peter Cox og Richard Drummie. Innen de presenterte seg som Go West utgjorde de et låtskriverteam som skrev materiale for blant andre Peter Frampton og David Grant. Samarbeidet mellom Cox og Drummie gikk helt tilbake til midten av 70-tallet, det var derfor to erfarne popsnekkere Chrysalis valgte å gi en sjanse som selvstendige artister. Resultatet i form av debutalbumet «Go West» ble en kommersiell suksess over all forventning.

Go Wests musikk kan sikkert oppleves noe identitetsløs, som veltilpasset og internasjonal popmusikk uten lokalt særpreg, en slags jetset- og aksjemeglerpop et sted midt mellom München og Los Angeles. På «Go West» er det ingen tvil om at duoens musikalske forankring ligger langt nærmere USA enn England, «Go West» kan med noe godvilje forveksles med mye av den velpussede, salgsvennlige og moderne soulpop’en Motown produserte i samme periode. Det innebærer pop med runde kanter, mye keyboards og stivt maskinelle, men dansevennlige rytmer.

«We Close Our Eyes» var enkeltsporet som i 1985 bragte Go West ut på de fleste radiobølger og inn på de fleste hitlister, i England ble den nummer 5. på det høyeste. Fengende, friksjonsløs, tidsriktig pop skapt og fremført av to personer som kan knepene – at Peter Cox har en godt over snittet stemme som uttrykker varme og soul skader heller ikke helhetsinntrykket. «Don’t Look Down» og «Call Me» er tilsvarende gode, om enn kanskje noe mindre umiddelbare, spor som frir hemningsløst til det store platekjøpende publikum.

Selv om ikke samtlige spor på «Go West» holder like høy kvalitet, så er det heller ingen spor som kan stemples som direkte dårlige. De komposisjonene som i utgangspunktet er noe mer anonyme, heves alle av vellykkede, smakfulle arrangementer som foruten keyboards og Cox’ gode stemme fylles av markante gitarpartier, fretless bass og innslag av saksofon. «Eye To Eye», «Haunted», «Innocence» og ikke minst vagt mystiske «Missing Persons» er alle titler som egner seg til å demonstrere at «Go West» inneholder mer enn bare noen få hitsingler.

Som nevnt innledningsvis er det likevel ikke til å komme forbi at «Go West» tilhører den delen av 80-tallets popmusikk hvor det må tas forbehold for evne til å svelge datidens lydbilde. «Go West» er et produkt av sin tid, og dersom lydbildet føles plagsomt utdatert vil man neppe høre kvalitetene som på tross av dette finnes i mye av materialet på albumet. Et slikt forbehold vil sikkert få flere til å konkludere med at albumet «Go West» ikke kan være videre bra.

Sant nok er ikke «Go West» et påkrevd pliktkjøp, men det er et solid popalbum begått av dyktige låtskrivere og musikere. For alle som er vel inneforstått med epokens lyd, tricks og gelé er det derfor ikke vanskelig å fortsatt verdsette albumets styrker. «Go West» er et fint eksempel på ekte 80s, på godt som ondt.

TRACKS

We Close Our Eyes / Don’t Look Down / Call Me / Eye To Eye / Haunted / S.O.S. / Goodbye Girl / Innocence / Missing Persons

Produsert av Gary Stevenson