Seedy Films

Soft Cell, Non-Stop Erotic Cabaret
Some Bizzare, lp 1981
Omtale basert på reissue, Mercury, cd 1996

Det er normalt ingen grunn til å skjemmes over de mange album og artister man aldri rekker over eller gjør nærmere bekjentskap med. Til det er skapt så altfor mange album av altfor mange artister. Dog, i enkelte tilfeller tar man seg i å rødme over egen, tidligere, ignoranse.

Marc Almond og Soft Cell er en artist og en duo som jeg gjennom andre kanaler har vedkjent å ikke ha noe intimt forhold til. Hvilken eller hvilke årsaker som er ansvarlig for det er sannelig ikke så lett å si, det har vel bare blitt slik. Hvilket etter noen rødglødende kvelder i selskap med «Non-Stop Erotic Cabaret» blir litt… pinlig.

Visst er Soft Cell ingen fullstendig ukjent størrelse, singlesukker som «Tainted Love» og «Say Hello, Wave Goodbye» er tross alt gamle venner gjennom mange år. En fyldig aften med debutalbumet «Non-Stop Erotic Cabaret» i sin fulle lengde er imidlertid en ny og gledelig opplevelse. Gledelig fordi albumet er et forbløffende helstøpt konsept og består av en rekke inspirerte, eggende spor i kløften mellom popromantikk og skrullete hysteri.

Ordet «sleazy» er det som oftest går igjen i beskrivelser av «Non-Stop Erotic Cabaret», og det er ikke tilfeldig da albumet har en gjennomført, eksplisitt seksuell karakter. Frankie Goes To Hollywood sjokkerte muligens dannede hjem i større omfang, Marc Almond og David Ball står dog ikke tilbake for nevnte kvintett når det kommer til lugubert, vellystig underliv. Duoens glede over amerikansk soul og 70-tallets disco tilfører dessuten deres synthpop en dampende erotisk vibe og markant beat som på fortreffelig vis underbygger tekstenes utilslørt seksuelle aspekt. At Almond er i besittelse av en stemme som kan sno seg og smelte deg hele veien hjem til soverommet, forsterker albumets grunntone ytterligere.

Slibrig homodiscopop, tenkte noen nå, og hoppet sporenstreks av vognen. Dem om det, for Soft Cell tilhører en… hva skal vi kalle det… ærverdig (?) tradisjon i britisk pop hvor artister med bånd til det homofile klubbmiljøet har stått ansvarlige for noe av den beste, mest pirrende, mest rørende popmusikken fra 80-tallet. Det bør være nok å nevne størrelser som Pet Shop Boys, Erasure, Bronski Beat og Culture Club for å understreke det. Soft Cells åpenlyse mann til mann hint er ikke et godt argument for eventuell dempet begeistring over «Non-Stop Erotic Cabaret», det musikalske – og det tekstlige – kan enkelt vendes til hver enkelt lytters lyst og preferanse.

Entertain Us

Et av albumets spor er kjent for alle, versjonen av Gloria Jones’ «Tainted Love» ble Soft Cells eneste førsteplass på den britiske singlelisten og er et av de få eksemplene på en coverversjon som overgår og mer eller mindre overflødiggjør den originale utgaven. «Tainted Love» har med årene blitt et kutt som i større grad tilhører Soft Cell enn Gloria Jones (versjonen gjort av Marilyn Manson (den kødden) gidder vi ikke huske). «Bedsitter» – nummer 4. i England – og «Say Hello, Wave Goodbye» – nummer 3. i England – er to andre singler som sørget for å gi Soft Cell et heftig navn i overgangen mellom 1981 og 1982.

Mer eller mindre velkjente som disse singlene er, vekker mange av de øvrige sporene større, nyfiken, interesse og begeistring. Fremfor alt gjelder det «Frustration», «Seedy Films», «Sex Dwarf» og «Secret Life». Kort risset opp: «Frustration» er hektisk, infernalsk fengende klubbmusikk krysset med en strålende skrålende Almond på hyper – ikke helt ulikt et temmet Associates, når sant skal sies – , «Seedy Films» er lekker, forførende pop omhandlende eksakt hva tittelen forteller, «Sex Dwarf» er lummer discosynth og freakshow utført for å terge og provosere, «Secret Life» er pludrende, pianoslentrende cabaretpop med britisk tvetydig sjarm. Utover disse er de renere synthpopøvelsene «Youth», «Entertain Me» og «Chips On My Shoulder» kvalifiserte lykkepiller. Førstnevnte av sorten bittersøt melankoli, de to sistnevnte av den spretne, naive popskolen perfeksjonert av det tidlige Depeche Mode.

«Non-Stop Erotic Cabaret» er samlet sett og hørt verdt gjentatte sammenhengende lytt, et stykke fullverdig, ordentlig album som tirrer, pirrer og byr på tilstrekkelig variasjon til å holde interessen ved like fra start til slutt. Et intimt samkvem med Soft Cell er med andre ord en udelt positiv opplevelse, deres første natt i Sodoma er derfor å anbefale på det varmeste.

Bonuskuttene… Denne utgaven av «Non-Stop Erotic Cabaret» tilhører de nyutgivelser som inkluderer bonus av virkelig verdi (altfor ofte er det tale om outtakes, alternative versjoner og tilsvarende rask som ingen andre enn autistisk anlagte fans har glede av). Her er vedlagt singler som aldri kom med på studioalbum, «Memorabilia» (1981), «Torch / Insecure Me» (1982) og «What? / …So» (1982), pluss b-sidene fra «Tainted Love», «Bedsitter» og «Say Hello, Wave Goodbye».

TRACKS

Frustration / Tainted Love / Seedy Films / Youth / Sex Dwarf / Entertain Me / Chips On My Shoulder / Bedsitter / Secret Life / Say Hello, Wave Goodbye + BONUS: Where Did Our Love Go? / Memorabilia / Facility Girls / Fun City / Torch / Insecure Me / What? / …So

Produsert av Mike Thorne, Daniel Miller og David Ball