Gone Daddy Gone
Violent Femmes, (ST)
Slash / London, lp 1983
Milwaukee-trioen Violent Femmes’ debutalbum tilhører de platene som fikk varmest mottagelse blant de ‘riktige’ rockjournalistene i 1983. Akustisk folkpunk og tenåringsangst var Violent Femmes’ grep, grep som ikke tiltaler allmuen men som i desto større grad tilfredsstiller rockskribenter på evig jakt etter nye vinkler og revitalisert energi.
«Violent Femmes» skrangler, sjangler og hangler som en vindskjev dør på halv åtte. Gordon Ganos nasale, pistrete stemme understreker det hjemmesnekrede preget, det lyder naivt, amatørmessig og low-fi nok til å begeistre selv den mest fanatiske DIY-nerden. Dersom man er allergisk mot sur sang og skakk melodiføring høres trolig ikke «Violent Femmes» videre bra ut, da er eventuell naiv sjarm i seg selv ikke nok til å redde Violent Femmes fra å høres ut som Daffy Ducks kaotiske småbrødre med atferdsvansker. Sånn omtrent.
Svake låter vil alltid være døden for et uttrykk som Violent Femmes’, men heldigvis er tilfellene av kaputte låter i forsvinnende mindretall på dette albumet . «Kiss Off» er strengt tatt eneste spor som påfører meg gnagsår, noe mange har påpekt seg høylydt uenige i gjennom årene. «Violent Femmes» kan faktisk briske seg med en rekke gode låter, hvor av minst tre er kvalifiserte klassikere. «Blister In The Sun», «Add It Up» og «Gone Daddy Gone» er å regne som tilnærmede evergreens for en hel generasjon av ustelte studenter.
Why can’t I get just one fuck, I guess it has something to do with luck«Add It Up»s energiske, rastløse frustrasjon er nærmest det perfekte soundtrack for alle betuttede gutter som aldri fikk seg dame på college. De enkle linjene – Why can’t I get just one kiss… – Why can’t I get just one fuck, I guess it has something to do with luck… – Day after day, and I get angry! summerer opp universale, fundamentale følelser. Det er neppe få geeks som har skrålet disse linjene i ustø gange på vei hjem fra nok en mislykket kveld på ball. «Blister In The Sun» er mer optimistisk, sommerskranglete og fin når man spiller crocket i parken med kjæresten. Med «Gone Daddy Gone» er Violent Femmes på et spor som er renere og penere enn resten av albumet. Sjansene er store for at lyttere som ikke lar seg fenge av «Violent Femmes»‘ øvrige materiale vil spisse ørene i møte med «Gone Daddy Gone». En enkel, rett frem poplåt drevet av en infernalsk fengende xylofon og refreng med flotte korharmonier. Pop crisp og frisk som lite annet, for øvrig avslører låten at xylofon-soloer er et undervurdert virkemiddel i pop og rock. Mer xylofon, takk!
Andre notatverdige titler er slepende «Confessions», mørk, bluesy og urovekkende – i stemning ikke helt ulik Iggy And The Stooges seigere materiale. «Promise» har noe i nærheten av et realt, ordentlig riff samt effektiv snakkesang, tøff låt. «Prove My Love» hangler i vei på noenlunde samme sett som «Blister In The Sun» og «Add It Up», mens «To The Kill» er et roligere, mer kontrollert kutt som smelter folk og blues alldeles ypperlig. Avsluttende «Good Feeling» tipper i retning country, en fin melodi og varm stemning som lukter trær, gress og sol.
«Violent Femmes» ble selvsagt aldri hitlistemateriale, noe som verken er oppsiktsvekkende eller egentlig trist. Mer synd er det at Violent Femmes aldri klarte å følge opp debuten med tilsvarende gode album. Jeg så bandet live på Kalvøya i 1992, samme år og dag som et visst band ved navn Nirvana opptrådte samme sted. Violent Femmes ble dagens desidert største opplevelse, sammenlignet med den trioens engasjerte, sjarmerende opptreden ble Nirvana en stusselig avslutningsparantes. Med andre ord har nok Violent Femmes’ rufsete fremtoning sin største styrke i en livesituasjon, men albumet «Violent Femmes» er uansett vel verdt å ha.
TRACKS
Blister In The Sun / Kiss Off / Please Do Not Go / Add It Up / Confessions / Prove My Love / Promise / To The Kill / Gone Daddy Gone / Good Feeling
Produsert av Mark Van Hecke
