I Like You

Morrissey, You Are The Quarry
Attack / Sanctuary, cd 2004

«They said they respect me, which means their judgment is crazy. I’ve had my face dragged in fifteen miles of shit, and I do not, and I do not, and I do not like it». Sitatet er hentet fra «How Can Anybody Possibly Know How I Feel?» og poengterer nok en gang et evig tilbakevendende spørsmål: Hva er det med denne sutrete, selvmedlidende misantropen som gjør at han år etter år, album etter album, har oss i sin hule hånd?

Strengt tatt burde vi være vel forsynt med Morrisseys tanker og toner, men tvert imot har «You Are The Quarry» oppnådd status som vårens kanskje mest forhåndsomtalte og etterlengtede album. Morrissey er stjerne på tross av sin personlighet snarere enn på grunn av den, noe som er et vitnesbyrd om stor artistisk tyngde. Som person fremstår han som den spydige, sære og vrange typen i forsamlingen, han som med bakgrunn i manglende sosial intelligens (eller rett og slett fordi han bare evner å gi fullstendig faen) proklamerer høyt og tydelig hva alle tenker men ikke våger si. Trolig ville jeg ikke satt videre pris på å ta en Guinness i Morrisseys selskap, trolig ville jeg oppfattet ham som en ufordragelig, usympatisk og arrogant fysak. På avstand og gjennom hans vedvarende evne til å skape minneverdig popmusikk stiller saken seg imidlertid helt annerledes, på et slikt plan er Morrissey å regne som en real go’gutt.

La det bare være sagt først som sist, med «You Are The Quarry» har Morrissey atter levert et solid og stilsikkert album innenfor sin vante musikalske innhegning. En lang ferie fjernt fra hjembyen har aldri skadet noen, og Morrissey har benyttet sine syv år i amerikansk eksil godt. Gjennom tolv spor og tre kvarter er det få direkte dødpunkter å spore, «You Are The Quarry» presenterer seg mest av alt som et veldig jevnt album.

De sporene som imidlertid rager noe høyere enn de andre er «America Is Not The World», «I Have Forgiven Jesus», «The World Is Full Of Crashing Bores», «I Like You» og ikke minst – utvilsomt min favoritt – «How Can Anybody Possibly Know How I Feel»?. Singelen «Irish Blood, English Heart» samt «First Of The Gang To Die» følger ikke langt bak disse. For øvrig er ikke «Irish Blood, English Heart» – som nok mange har notert seg på grunn av hyppig radiospilling – helt representativ for albumet. «You Are The Quarry» er et noe roligere og mindre umiddelbart album enn hva singelen kanskje gir inntrykk av, men allerede etter to, tre runder med platen slår Morrisseys teft for storslagne popmelodier ut i full prakt.

Tekstmessig kretser Morrissey i kjent bane rundt egen navle samt med trassige utfall mot verden rundt seg. At han er bosatt i Los Angeles og ser USA fra innsiden kommer til uttrykk i flere låter, ikke minst i «America Is Not The World» (‘America, it brought you the hamburger, well America, you know where you can shove your hamburger’) hvor Morrisseys elsk- / hatforhold til nasjonen er tydelig, samt i det oppgitte blikket på gjengmentaliteten i «First Of The Gang To Die». Først og fremst er det dog Morrisseys egen sjel som står på utstilling, om det så er i oppgjør med Jesus (‘Why did you stick me in self-deprecating bones and skin Jesus – do you hate me?’) i «I Have Forgiven Jesus» eller konfrontasjonen med media og presse i «How Can Anybody Possibly Know How I Feel»?. Noe særlig nytt på hjertet ut over det han allerede har fortalt verden de siste tyve årene har han ikke; men det er ikke et plagsomt problem så lenge tekster og setninger leveres så inspirerte og presise som her.

Etter noen intensive dager i følge med «You Are The Quarry», føles det ganske trygt å fastslå at dette tilhører Morrisseys bedre album. Hvilket vil si at «You Are The Quarry» på sitt beste tangerer kvalitetene til favoritter som «Viva Hate» (1988) og «Vauxhall And I» (1994). Med andre ord kan – men det har dere trolig gjort for lengst – alle tilhengere av mannen anskaffe «You Are The Quarry» i trygg forvissning om at tilfredsstillelse er garantert. Nye generasjoner, eller personer som av ulike årsaker har ignorert Morrissey inntil nå, kan med fordel innlede sitt bekjentskap med Morrissey gjennom dette albumet.

TRACKS

America Is Not The World / Irish Blood, English Heart / I Have Forgiven Jesus / Come Back To Camden / I’m Not Sorry / The World Is Full Of Crashing Bores / How Could Anybody Possibly Know How I Feel? / First Of The Gang To Die / Let Me Kiss You / All The Lazy Dykes / I Like You / You Know I Couldn’t Last

Produsert av Jerry Finn