He’s A Liquid

John Foxx, Metamatic
Metal Beat / Virgin, lp 1980

Sammenligner man John Foxx’ debut som soloartist med det første albumet hans gamle band gjorde uten ham som frontfigur, fremstår det som et lite paradoks at de skilte lag. Ultravox forlot sine røtter i punk med det svært så elektroniske «Vienna» i oktober 1980, Foxx kom sine gamle medmusikanter noen måneder i forkjøpet ved å lansere det 100% elektroniske «Metamatic» i januar 1980.

De to platene deler klare sjangertrekk, og har fellestrekk som kan spores tilbake til «Dislocation» fra «Systems Of Romance» (1978). Der Ultravox dog beholdt en viss forankring i rocken, tok Foxx det helt ut og skapte med unntak for enkelte basslinjer fra Jake Durant et album utelukkende basert på synthesizere og trommemaskiner. Det er ikke mulig å høre «Metamatic» uten å koble tråder til Kraftwerk, hvilket vil si at det er et album preget av spartansk instrumentering og et nakent lydbilde. «Metamatic» føles på sett og vis veldig ubritisk, tankene går heller i retning av musikk laget av dypsindige mellomeuropéere med altfor mange tunge bøker i hyllene og altfor mange art-filmer i hodet.

Den assosiasjonen betyr for all del ikke at «Metamatic» er et ekskluderende album, bare at det inneholder en type futuristisk elektropop som henvender seg mer til hodet enn til dansegulvet. Den godeste Foxx vet å snekre smekre melodier, men på «Metamatic» utstyrer han disse etter prinsippet less is more. Et ypperlig eksempel på metoden er monotone «Metal Beat», bygget rundt et uhyre banalt tema og et ditto enkelt rytmemønster foruten Foxx’ iskalde, ordknappe tekstlinjer. Selv om «Metal Beat» nesten ikke har noe å bygge på, blir sluttresultatet likevel effektfull elektropop som griper tak i lytteren. Minimalistisk, javel, men uten tvil glassklar popmusikk. På «030» benyttes det samme repeterende grepet, det er en låt som går i sirkel og monotonien forsterkes av en tekst konstruert av korte, nesten kommandolydende, setninger.

Sammenlignet med de nevnte sporene blir «Underpass» og «No-One Driving» (begge utgitt som singler) fyldigere og nærmest konvensjonelle synthpoplåter. Dog uten å bli noe dårligere av den grunn, enorme «Underpass» rangerer jeg ved siden av «Europe After The Rain» (fra «The Garden» i 1981) som Foxx’ beste forsøk på å lage en hitsingle. Som single oppnådde ikke «Underpass» mer enn en 31. plass i England, men det gjør den faktisk til hans toppnotering på den engelske singlelisten. Den mest utpregede poplåten på albumet er imidlertid avsluttende «Touch And Go», som langt på vei skiller seg ut fra det øvrige materialet med en lysere og rytmisk oppløftende stemning – som om Foxx føler han bør smile litt og la solen titte inn før albumet avsluttes.

Blant de mange andre fine øyeblikkene på albumet er «He’s A Liquid» og «Blurred Girl» de to jeg har størst svakhet for. «Blurred Girl» er platens roligste spor, beskjeden på rytmikk, diskret vuggende og ikke så rent lite drømmende – musikalsk blurred. «He’s A Liquid» er buktende og mystisk med en for albumet typisk kryptisk tekst som er vanskelig å forstå. Foxx er glad i film, og tekstene på «Metamatic» oppfatter jeg langt på vei som fotografiske puslespill eller små filmbiter revet ut av en større sammenheng. At det er vanskelig å gripe hva Foxx egentlig synger om gjør ikke så mye, ordene og setningene fungerer så bra i samspill med musikken at klangen av ordene blir viktigere enn betydningen av ordene.

Det er mulig «Metamatic» nyter sin velfortjente status i de bevisste synthpopsirkler, men blant et større publikum generelt virker det å være et ignorert og bortglemt album. Hvilket er ufortjent platens kvaliteter og særpreg tatt i betraktning. «Metamatic» er enkel, ren og klar synthpop etter strengt symmetriske linjer, musikk som allerede i utgangspunktet er så simplistisk at den aldri vil kunne stemples som ‘utdatert’. Tidløst.

TRACKS

Plaza / He’s A Liquid / Underpass / Metal Beat / No-One Driving / A New Kind Of Man / Blurred Girl / 030 / Tidal Wave / Touch And Go

Produsert av John Foxx