Are ‘Friends’ Electric?

Gary Numan + Tubeway Army, Premier Hits
Beggars Banquet, cd 1996

Etter noen få fremgangsrike år, ble det mye Ferrari og propellfly for androiden Numan. Noe han muligens har angret på i ettertid. På høyden av sin relativt kortvarige popularitetstopp annonserte han selvfølgelig og arrogant at konserter var et for ham tilbakelagt stadie, sparket backingbandet og la i 1981 heller ut på turer verden rundt bak spakene i sitt eget fly. Belønningen for denne noe overlegne holdningen til egen suksess var at større singlehits brått – og permanent – uteble fra høsten 1982 og opp til i dag.

Gary Numan gikk rett nok raskt tilbake på beslutningen om ikke å spille flere konserter, og hans produksjon av studio-/ samle-/ og livealbum etter storhetstiden er omfattende – men det er utvilsomt årene 1979 til 82 som er av interesse for platekjøpere flest. Det er i dette tidsspennet «Premier Hits» samler Numans beste singlekutt, foruten å inkludere de to første singlene med Tubeway Army – «That’s Too Bad» og «Bombers» (begge fra 1978) – og to singler fra «Warriors» høsten 1983 («Warriors» og «Sister Surprise»).

Numans kjølige, futuristiske synthpop varmet de færreste kritikerhjerter i sin tid, Gary Numan ble ansett som et tenåringsfenomen og en overfladisk sjarlatan uten kunstnerisk tyngde. Et kvart århundre senere er det dog vanskelig å høre at Numans elektroniske populærmusikk på sitt beste skal være stort dårligere enn de popsinglene navn som Ultravox (Billy Currie var for øvrig medlem av Numans backingband i ’79/’80) og The Human League skapte. Gjennom tre-fire album og en rekke singler holder Numan interessen ved like, ikke alltid like uforlignelig bra; men som regel alltid pirrende på et vis eller tre.

«Cars» vil for alltid være Numans signaturlåt, det er hans største hit og er nyinnspilt av Numan selv såvel som andre artister en rekke ganger. «Cars» toppet den engelske singlelisten høsten 1979 og er dessuten hans eneste hit i USA, på «Premier Hits» er den inkludert i originalversjon pluss i premier mix fra 1987 (denne ble nummer 16. i England). Hvilken versjon man foretrekker kan være hipp som happ, dens glidende, kjølige popkraft kommer like tydelig frem i begge versjoner.

Numans første nummer 1. single i England – «Are ‘Friends’ Electric?» – kom noen måneder før «Cars» og er strengt tatt en bedre låt enn «Cars». Behagelig duvende synthpop med lekre mellomspill og Numans smått nasale, poengtert britiske vokal i tydelig men tilbaketrukket rolle. «Are ‘Friends’ Electric?» innehar denne udefinerbare, magiske styrken som all enkel synthpop av høyeste klasse er i besittelse av. Tilsvarende styrke finnes igjen i langsomme, dystert mystiske «Down In The Park», en single som kom før Numans gjennombrudd og aldri entret noen hitliste. «Down In The Park» gir svært sterke assosiasjoner til John Foxx, for de som vet å ta tak i en slik sammenligning.

Ingen av de tre nevnte sporene er direkte up-tempo eller selvfølgelige hits, raskere, mer konvensjonell synthpop er da «I Die: You Die» (nr. 6 i England) og «Glass» (nr. 5 i England). Begge disse er fine poplåter men har ikke de samme evigvarende kvalitetene som Numans aller beste materiale. Et straks mer besnærende kutt er da den atypiske «Complex», slepende og sørgmodig sentrert rundt klagende fiolin. Føyer vi fett punkete «That’s Too Bad» fra sommeren 1978 til allerede nevnte spor, blir totalinntrykket av Numans beste periode som artist en ganske allsidig helhet.

Fra albumet «Dance» høsten 1981 – det var altså på dette tidspunktet Numan sparket bandet og dro på flytur – endres den musikalske kursen betraktelig. Nytt backingband og hyppig bruk av sessionmusikere gir Numans musikk et betydelig varmere uttrykk enn på de foregående albumene. Dette er en retning som dyrkes enda tydeligere på «I, Assassin» (1982) og «Warriors» (1983). Som en reaksjon på at den rene synthpop’en var på kommersiell retur var denne utviklingen trolig nødvendig, men den bragte ikke Numan noe i nærheten av den suksessen han opplevde i årene 1979 til 1981.

De beste singlene fra disse albumene er myk, varm og flott arrangert popmusikk som tidvis minner uhyggelig sterkt om Japan. Stemningene, det vagt eksotiske tonelandskapet, fretless bass, saksofon og en vokal som endog legger seg tett opp til Sylvians medfører uvilkårlige assosiasjoner til det mest popfokuserte materialet fra et album som «Gentlemen Take Polaroids». Det mest overraskende er hvor godt og naturlig Numan fremstår i denne musikalske drakten, «We Take Mystery (To Bed)», «White Boys And Heroes», «Music For Chameleons», «Love Needs No Disguise» og «She’s Got Claws» er fem fine eksempler på at formelen fungerte. Blant disse fem finner man også Numans to siste topp ti hits i England, «She’s Got Claws» ble nummer 6. høsten 1981 og «We Take Mystery (To Bed)» nummer 5. sommeren 1982.

«Premier Hits» er en på alle måter ypperlig oversikt over Numans største øyeblikk, ikke minst fordi albumet utelukkende fokuserer på den perioden som faktisk er relevant for tilfeldige lyttere. Det gjør «Premier Hits» til et konsentrert og konsist album, foruten at det avdekker Numan som en artist med større spenn enn hva ryktet vil ha det til. Direkte stueren blant de profesjonelle premissleverandørene blir nok Numan aldri, men «Premier Hits» inneholder nok argumenter til at albumet åpner for å revurdere et eventuelt frynsete forhold til mannen og hans musikk.

TRACKS

Cars (Premier Mix) / I Die: You Die / Are ‘Friends’ Electric? / Down In The Park / We Are Glass / Bombers / We Take Mystery (To Bed) / She’s Got Claws / Complex / Music For Chameleons / That’s Too Bad / This Wreckage / Warriors / Love Needs No Disguise / White Boys And Heroes / Sister Surprise / Stormtrooper In Drag / Cars (Original Version)

Produsert av Gary Numan, Kenny Denton, Simon Heywood