Kraftwerk World Tour

Kraftwerk, World Tour 2004
Rockefeller, Oslo, 12.02.2004

Jeg elsker Kraftwerk. Det er ikke bare musikken jeg elsker, det er tanken, filosofien, visjonen og det konkret visuelle i vel så stor grad. Konseptet Kraftwerk, om du vil, ikke minst fordi konseptet Kraftwerk ikke var en nøye utstudert plan fra første minutt. Konseptet Kraftwerk utviklet seg gradvis, og underbygger bandets egen tanke om at musikk ikke skapes – musikk utvikles.

Kraftwerk så – og ser – derfor seg selv mer som vitenskapsmenn enn som musikere, som tekniske ingeniører som bygger og kontrollerer maskiner med den hensikt å uttrykke musikk. Den naturlige konsekvens for Kraftwerk som formidlere av denne musikken ble en steg for steg utvikling i retning av det mekaniske mennesket. Transformasjonen fra musikere til roboter ble fullført da Kraftwerk erstattet seg selv med dukker, og samtidig langt på vei sluttet å kommunisere med media.

I forhold til sin legendestatus har Kraftwerk derfor gjort det enkelt for seg selv, siden den mest effektive formen for kommunikasjon ofte er ingen kommunikasjon overhodet. Det innebærer at hver gang Kraftwerk beveger seg utenfor Kling Klang for å fremføre musikk foran et publikum, så lytter alle. Og alle mener noe. Alle mener noe om bandets enorme betydning for populærmusikken slik vi kjenner den, og alle mener omtrent akkurat det samme. At det er godt over tyve år siden Kraftwerk gjorde sitt siste banebrytende album med «Computer World» (81) ser ikke ut til å affisere noen, og det bør det da heller ikke gjøre. Kraftwerk er ikke på turné for å promotere nye milepæler, Kraftwerk er på turné for å bekrefte posisjon og status. For eldre generasjoner som har opplevd dem tidligere, og for nye generasjoner som oppdaget Kraftwerk i 1991 eller i 2003.

Hvorvidt det gjør Kraftwerk til elektronikaens svar på The Rolling Stones får bli opp til hver enkelt å avgjøre.

Konsert

Denne kvelden på Rockefeller var Kraftwerks femte stopp på en turné som ble innledet i Helsinki 6. februar og blir avsluttet i Warszawa 27. mai. Som tilfellet er med mange av de andre byene, så ble også Oslo tilgodesett med mer enn én konsert. To utsolgte kvelder på rad innebærer totalt 2800 mennesker på Rockefeller – og de kunne trolig solgt ut minst én kveld til uten problemer. Som tilfellet alltid er når eh… tilårskomne artister gjør konserter, så er publikum en salig blanding av ulike typer og aldersgrupper. Siden det var forventet tidlig konsertstart var folk ute i god tid og i edruelig tilstand. Hvor mange som var kommet av ren lidenskap og hvor mange som var kommet av pur nysgjerrighet er umulig å si, men det er sjelden jeg legger merke til et så oppmerksomt og forventningsfullt publikum som tilfellet var denne kvelden.

Rett over halv ti brytes stillheten bak det hvite forhenget som henger foran scenen, en vocoderstemme introduserer Kraftwerk og teppet åpner seg. Til de innledende tonene av «The Man Machine» står fire kraftverksarbeidere på sirlig rad og rekke bak hver sin svarte laptop. Svarte dresser, røde skjorter, og svarte slips – slik vi kjenner dem fra omslaget på «The Man Machine» (78). Rødt og hvitt lys farger scenen, og på det store lerretet bygges og brytes tekstfragmenter hentet fra samme albums coverart. Det er en i utgangspunktet strålende låt, og det å høre den i en sammenheng som dette gir en nær ekstatisk opplevelse. Publikum tar imot med åpne øyne, ører og armer; jubelen som utløses når låten stopper får faktisk Hütter til å avsløre et lite smil. Hütter og Schmitz utveksler noen lavmælte ord i halvmørket, som om noe er ikke helt som det skal være – og det forblir den eneste muntlige konversasjonen som finner sted på scenen denne kvelden.

Tour De France

Grønt og hvitt lys nå, «Expo 2000» blir en mellomdistanse etter den berusende innledningen og før det er klart for å legge ut på sykkeltur. «Tour De France 2003» viser seg å fungere langt bedre i den kortere utgaven som blir presentert i kveld enn i de noe langdryge sekvensene på «Tour De France Soundtracks» (03). Duvende, lett funkinfluerte «Vitamin» ledsages av fargerike piller, tabletter og ampuller som i slow motion daler over lerretet. Det hersker ingen tvil om at de lidenskapelige sykkelentusiastene har et bevisst og ironisk forhold til sykkelsportens mer tvilsomme sider. Sykkelsekvensen – for å kalle den det – avsluttes med den originale «Tour De France» fra 1983, komplett med bilder fra den opprinnelige videoen.

På dette tidspunktet var jeg og mange med for lengst overbevist, overbegeistret og overvunnet. Hvor mye av det vi hører som ligger på tape og hvor mye – om noe – som frembringes live er umulig å si. Mye lyder uansett distinkt annerledes enn albumversjonene, det er små detaljer her og der som gir nye vinkler og frisk smak til velkjent materiale. Låtene bygges opp og settes sammen på nye vis, det er mulig det ikke kan kalles live – men det er i det minste en ny miks.

En bilmotor starter opp… og dør ut. En gang, to ganger, tre ganger… på fjerde forsøk starter den. «Autobahn». En tredve år gammel melodi, så enkel, så nynnevennlig og hypnotiserende at den selv i sin originale versjon på nærmere 23 minutter aldri føles for lang eller kjedsommelig. Til bilder av den originale coverarten kombinert med film fra en trafikktett autobahn en gang rundt midten av 70-tallet, gjør Kraftwerk en komprimert versjon av ett av sine virkelige mesterstykker. Det er en harmonisk hyllest til de symmetriske, effektive motorveiene som krysser landskapet fra sør til nord, og øst til vest. Fra et av Kraftwerks mest progressive øyeblikk går ferden videre til deres kanskje beste popøyeblikk: «The Model». Den blir ledsaget av den originale videoen, og tar ikke helt av som forventet. Mer enn et direkte høydepunkt blir den heller en hyggelig pustepause, litt synd siden «The Model» er å regne som en av tidenes fineste popkomposisjoner uansett sjanger. Vakre, romantiske «Neon Lights» roer ytterligere ned og forbereder publikum på et av konsertens virkelige høydepunkter.

«Radio Activity» (75) når ikke helt opp blant Kraftwerks ypperste album, men tittelsporet er å regne som en av deres beste låter noensinne. Den innledes med vocodervokal og illevarslende tekstfragmenter over lerretet før melodien og dens sarkastiske tekst slippes løs. «Radio Activity» avleveres med en pumpende, heftig tyngde som bør få svært mange av dagens technodilettanter til å revurdere hva de egentlig bedriver. På dette sporet som gjennom resten av konserten ligger lyden på et uvanlig behagelig nivå – aldri så høyt at detaljene forsvinner, og aldri så lavt at man ønsker noen kunne komme å skru opp volumet. Noe annet skulle også bare mangle, jeg hadde blitt temmelig overrasket om Kraftwerk av alle hadde prestert å levere dårlig lyd.

Siste spor ut i konsertens første del blir «Trans Europe Express», som i likhet med «Autobahn» trimmes ned til en kortere versjon uten å miste vesentlig styrke av den grunn. I motsetning til «Autobahn»`s varme tonelandskap er «Trans Europe Express» langt kjøligere og hardere, ikke minst når bilder av toghjul, skinneganger og damp visualiserer låtens perkussive parti.

Trans Europe Express

Teppet går igjen, og selv om alle vet at det kommer mer så vedvarer trampeklappingen helt til forhenget går opp igjen. Kraftwerk kommer ut iført de samme dressene, men denne gang med røde, blinkende LED-lys festet til slipsene. Det ville sett tåpelig ut på alle andre, men på disse fire herrene fremstår det bare vanvittig kult. Vi får nå en halvtimes seksjon forbeholdt materiale fra «Computer World» (81), hvor «Numbers», «Computer World», «It`s More Fun To Compute» og «Pocket Calculator» knyttes sammen og avløser hverandre med stort hell.

Selv savner jeg til en viss grad «Computer Love», og dette er nok den delen av konserten som skaper minst engasjement hos meg. Trolig mest fordi vi allerede har vært gjennom mange av mine virkelige favorittspor, og at de musikalske og visuelle inntrykkene begynner å bli ganske mange. Det som slår meg under denne delen er at den klisjémessige oppfatningen av fire fullstendig ubevegelige statuer er en mild overdrivelse. Selvsagt er det minimalt med krumspring som foregår på scenen, men alle kommuniserer med hverandre gjennom korte blikk, og Hütter tramper nesten konstant takten med venstre hæl. Ingen virker heller helt upåvirket av den overveldende mottagelsen de får, små smil og sveipende blikk over publikum forteller at det står fire mennesker på scenen som helt klart lever med og i konserten.

Etter «Pocket Calculator» lukkes forhenget igjen, og neste låt introduseres mens teppet fortsatt er for. «The Robots» tikker ut over salen og skarpt hvitt lys avslører mekaniske armer bak forhenget. Når teppet går til side sitter fire menn backstage og overlater showet til fire roboter. Til lyden av «The Robots» i versjonen fra «The Mix» (91) beveger de mekaniske dukkene hode, armer og kropp. For første gang i løpet av konserten er det hevet over enhver tvil at det vi hører er musikk på boks, men det forhindrer ikke at det fremstår som et av kveldens største øyeblikk. Tidligere har jeg vært bare moderat begeistret for versjonen som forefinnes på «The Mix», men den oppfatningen revurderte jeg kontant i løpet av de åtte minuttene «The Robots» regjerte Rockefeller.

Bak forhenget blir robotene fjernet mens publikum klapper taktfast i påvente av konsertens siste etappe. Nå kommer Kraftwerk ut i svarte drakter med fluoriserende rutemønster, og gjennomfører ypperlige versjoner av «Electro Kardiogramm» og «Aero Dynamik» til bilder av data- og sykkelgrafikk. Det er to av de klart beste sporene fra fjorårets album, og ikke minst «Aero Dynamik» har en hektende kvalitet som på sikt ganske sikkert kommer til å plassere den blant bandets klassiske materiale. Med «Musique Non Stop» fra «Electric Café» (86) setter Kraftwerk et definerende punktum og oppsummerer konserten i en enkelt låt. Rytmisk og minimalistisk på grensen til det banale – det høres ut som noe hvem som helst kunne gjort, ikke sant? Men det var Kraftwerk som gjorde det.

Musique Non Stop

En etter en forlater de scenen før teppet går igjen for siste gang, og bare en enslig, repeterende vocoderstemme lar seg høre… M U S I Q U E . N O N . S T O P …. M U S I Q U E . N O N . S T O P …

Konklusjon

Det kan umulig ha vært mange som forlot Rockefeller med en skuffet mine denne kvelden, de som eventuelt gjorde det må ha kommet på feil grunnlag og med helt andre forventninger enn de fleste andre av oss. Kraftwerk stadfestet så til de grader sin status, og beviste at det eldre materialet ikke bare har historisk verdi men fremstår som minst like hissende i dag som da det ble laget. Med to timer og tyve minutter musikk gir de publikum valuta i lengde og omfang, og med unntak for en fraværende «Showroom Dummies» så var dette så nær det perfekte settet Kraftwerk kan komme. Ekstra hyggelig synes jeg det var å høre at det nyeste materialet plasserte seg pent innenfor bandets kvalitetsmessige og musikalske rammer. Jeg tviler på om noen som ikke kjenner platene vil være i stand til å peke på at det er et nesten tredve år langt tidsspenn fra «Radio Activity» til «Aero Dynamik». Noen vil da sikkert hevde at Kraftwerk ikke gjør annet enn å resirkulere gamle triks – jeg velger heller å se det slik at Kraftwerk fortsatt er i stand til å konstruere ypperlig melodi og rytmikk.

Med tanke på Kraftwerks lave produksjonstakt de seneste tyve årene, så er det heller tvilsomt om vi får se dem i Norge igjen i overskuelig fremtid. Desto større pris satte nok de som var tilstede på at de benyttet anledningen når den endelig bød seg. Så…, egentlig gjenstår det bare å si…

boing boom tschak ! peng !

boing boom tschak ! peng !

…og av og til er det mer enn nok.

SETLIST

The Man Machine / Expo 2000 / Tour De France 2003 / Vitamin / Tour De France / Autobahn / The Model / Neon Lights / Radio Activity / Trans Europe Express / Numbers / Computer World / It’s More Fun To Compute / Pocket Calculator / The Robots / Electro Kardiogramm / Aero Dynamik / Musique Non Stop