Classic 80s Pop

Daniel Blythe, The Encyclopaedia Of Classic 80s Pop
Allison & Busby, 502s., 2002

En tittel bør gjerne fortelle noe om en bok, men i tilfellet «The Encyclopaedia Of Classic 80s Pop» er tittelen både misvisende og mangelfull. For det første er ikke dette å regne som en encyclopaedia i betydning av å være et leksikalt oppslagsverk, og for det andre så indikerer ikke tittelen at «classic 80s pop» i denne boken langt på vei er ensbetydende med britiske band og artister.

Du finner selvsagt amerikanske og europeiske artister her også (med a-ha som eneste norske representant), men utvalget bærer åpenlyst preg av å være foretatt fra et britisk ståsted. Det «The Encyclopaedia Of Classic 80s Pop» inneholder er forfatteren Daniel Blythes subjektive utvalg av artister fra 80-tallet, og det utgjør totalt en anseelig mengde artister.

I alfabetisk rekkefølge blir hver enkelt artist tilgodesett med en til tre sider bestående av minibiografi, trivia, lyttetips og Blythe`s personlige minner knyttet til sanger, hendelser og lignende. Hver enkelt artist er også rangert på en «Memorability Guide» etter hvor viktige Blythe i nostalgiens etterpåklokskap anser dem for å være. Det innebærer f.eks. at Frankie Goes To Hollywood får fem stjerner (som er toppscore og betyr «Eternal Flame»), mens Eight Wonder må nøye seg med to stjerner og ta til takke med å tilhøre de mindre verneverdige bandene. Midtseksjonen inneholder noen få fargebilder, og avslutningsvis er det inkludert litt generell hitlistetrivia fra 80-tallet.

Utvalget artister er som nevnt omfattende, og dekker alt fra de helt store som U2 og Duran Duran til mellomstore navn som China Crisis og Go West, og ikke minst uhyrlige one-hit wonders som Edelweiss, Sinitta og Nicole. Det er en god del av de mer marginale artistene som mangler, men samtidig ble jeg minnet på flere artister og låter som jeg trodde jeg hadde klart å fortrenge for godt. Blythe skriver personlig, underholdende og morsomt om artister og en epoke som han helt klart har et sterkt forhold til. Han unnslår seg for øvrig verken ironi eller regelrett sjikane av artister og stilarter han ikke setter pris på, noe i det minste jeg finner å være underholdende lesing.

Haysi Fantayzee, oh so very 80s

Bokens faktainnhold er av noe variabel og litt upresis kvalitet – dog stort sett god – , men som allerede påpekt så er ikke dette et omfattende oppslagsverk. Det finnes ingen oversikt over plateutgivelser, bandbesetninger eller lignende knyttet til de ulike artistene, og triviabitene virker veldig tilfeldig utvalgt. Noe av triviaen er (for meg, i det minste) ukjent og spennende, mens andre ting bare blir tøvete og intetsigende (som f.eks. type ‘During his tour of the Lebanon, Chris De Burgh hired a private army to protect him as he was afraid of being kidnapped’). So, who cares? Ellers er det et lite irritasjonsmoment at mannen så og si konsekvent anbefaler samlealbum og ikke studioalbum for nye lyttere, men på den annen side så er dette en rendyrket popbok hvor hitsinglene er de låtene som er gjenstand for størst oppmerksomhet.

Den tilnærmet autistiske faktafreaken i meg finner med andre ord ikke så veldig mye nytt eller lærerikt i «The Encyclopaedia Of Classic 80s Pop», og det gjør sannsynligvis ikke så veldig mange andre med sterkt forhold til 80-talls pop heller. De som ikke vet eller husker så mye og ønsker å oppdatere seg på 80-tallet kan sikkert finne en del å bite i, men det er først og fremst som en uhøytidelig kosebok på sengekanten at «The Encyclopaedia Of Classic 80s Pop» har sin funksjon. Selv kommer jeg helt sikkert til å lese den flere ganger.