Telegraph Road

Dire Straits, Love Over Gold
Vertigo, lp 1982

Dire Straits tilhører de mindre tilforlatelige suksesshistoriene fra første halvdel av åttiårene. Ikke fordi musikken i seg selv ikke holdt mål, men fordi de musikalsk så vel som imagemessig befant seg så totalt utenfor alle rådende strømninger. En litt grå, anonym og lite karismatisk gjeng som fremførte ganske tradisjonell og ikke veldig spennende poprock.

Med fundament i solide låter og Mark Knopflers glassklare, lett gjenkjennelige gitarstil samt lett søvnige stemme, så maktet bandet like fullt å erobre og overbevise stadig flere lyttere gjennom de tre første albumene.

Fjerdealbumet «Love Over Gold» markerer en litt modigere og noe mer ambisiøs retning enn de foregående albumene, ikke minst fordi platen består av kun fem, tildels veldig langstrakte, komposisjoner. Albumet medfører overhodet ikke noe brudd med bandets etablerte stil, men det inneholder mer av alt det som kjennetegner deres musikk. Dette er ikke minst hørbart på to av albumets helt sentrale spor, de innledende «Telegraph Road» og «Private Investigations», som begge har en stemning og struktur som langt på vei bringer dem i retning av progressiv rock.

«Telegraph Road» er med sine drøye fjorten minutter en modig åpning på et album, men forsvarer i kraft av sin melodiøse kvalitet å innlede albumet. Det er en episk låt som forteller om oppgang og nedgang for arbeidere og deres lokalsamfunn, melodien bygger seg sakte opp og brer seg etterhvert ut i full tyngde via mer dempede mellompartier. Dens siste minutter bestående av lange, jublende gitarløp er av den sorten som besitter intensitet nok til å kunne vare evig. Ingen ønsker bandet skal slutte å spille, bare fortsette og fortsette.

Med «Private Investigations» fremviser Dire Straits en særdeles heldig miks av akustisk gitar og stemningsskapende synth og vibrafon. Det er albumets mest atypiske spor, og det inneholder en mørk følelse som understrekes av at Knopflers vokal er mikset langt bak i lydbildet. Uhyggelig stemningsfull, og det avsluttende instrumentale partiet vektlegger ytterligere låtens mørke tone. «Private Investigation» ble valgt som platens single på det britiske markedet, og plasserte seg helt oppe på 2. plass på listene.

Når det skulle velges single for det amerikanske markedet gikk man imidlertid heller for den mer tradisjonelle og rockete «Industrial Disease». Den utgjør en erketypisk Dire Straits låt på både godt og vondt, men mest på godt da det utvilsomt er en langt bedre låt enn enkelte andre tilsvarende som bandet har kommet opp med (les: «Walk Of Life»).

Albumets to siste spor er de som i første omgang vekker minst begeistring, men begge vokser med tiden og besitter varige kvaliteter. Tittelkuttet er en vakker, gjennomført ballade som dog ikke byr på noen overraskelser i forhold til hva man forventer å høre fra Knopfler; mens avsluttende «It Never Rains» er det av albumets spor som er mest inspirert av amerikansk rock. Det er ikke vanskelig å høre elementer av Bruce Springsteen i akkurat den låten, men samtidig skal det bemerkes at «Love Over Gold» generelt lener seg atskillig mer mot amerikansk rock enn de tre foregående platene.

Hjemme i England ble dette Dire Straits’ første nummer 1. album, men blant bandets mest iherdige tilhengere rangeres jevnt over ikke «Love Over Gold» som deres beste plate. For meg som har et noe mer overfladisk forhold til bandets katalog, fremstår imidlertid dette som deres mest spennende og slitesterke utgivelse. Dersom du er av den mening at Dire Straits er et småkjedelig band, er trolig «Love Over Gold» det av deres album som er best egnet til å rokke ved en slik oppfatning.

TRACKS

Telegraph Road / Private Investigations / Industrial Disease / Love Over Gold / It Never Rains

Produsert av Mark Knopfler