She Loved Like Diamond

Spandau Ballet, Diamond
Chrysalis, lp 1982

Bandene som befant seg innenfor bevegelsen new romantics hadde alle det til felles at de laget musikk myntet på dansegulvet. Selv om det dansbare var en samlende fellesnevner så utgjorde likevel ikke new romantics en éntydig musikalsk plattform.

Grov sett kan bandene deles inn i en gruppe som la tyngden på moderne disco og elektronikk (f.eks. Visage) og fremstod noe kjølige, og en gruppe som hentet elementer fra mainstream pop, hvit funk og tildels soul (f.eks Duran Duran) og fremstod varme og fargerike. Med unntak for Culture Club (som strengt tatt ikke var et new romantics band, til det kom de for sent) så var ingen av de store new romantics bandene så preget av funk og soul som Spandau Ballet.

På «Diamond» er det lett å høre instrumentale bruddstykker både fra fortidens jazzfunk-scene på 70-tallet og fremtidens acid jazz-scene på det tidlige 90-tall. Ikke så å forstå at Spandau Ballet fremstår som et forrykende funk- eller dampende soulband (og gudene skal vite at de taffelpregede acid jazz-bandene heller ikke fremstod som noe av dette, bare for å avklare eventuelle misforståelser), men deres versjon av dansbar popmusikk bærer sterkt preg av at bandet var genuint opptatt og inspirert av svart musikk. Vokalist Tony Hadley er dessuten en begavet vokalist hvis stemme ligger i grenselandet mellom svart soul og hvit crooner.

«Diamond» er bandets andre album etter «Journeys To Glory» (1981), og er en atskillig mer hørbar plate enn det ikke helt vellykkede debutalbumet. Alt er ikke like gjennomtenkt på «Diamond» heller, og platens todeling mellom en mer kommersiell førsteside og en langt mer eksperimenterende side to irriterte tilsynelatende de mange kritikerne som stilte seg lunkne til utgivelsen.

«Chant No. 1 (I Don’t Need This Pressure On)» innleder albumet på imøtekommende vis, og er også ganske representativ for platens første del. «Chant No. 1» er fin, fengende og rytmesterk popfunk som inkluderer full blåserseksjon fra Beggar & Co. I singleformat gjorde den det skarpt i hjemlandet (en 3. plass) og regnes også for å være den første hvite britiske platen som fikk utbredt oppmerksomhet av svarte amerikanske radiostasjoner. «Instinction» er langt på vei mye av det samme, men her er den vitale blåserrekken erstattet av et irriterende keyboardarrangement. Et stivt og litt påtatt perkussivt mellomspill svekker låten ytterligere, men et godt refreng gjør at «Instinction» likevel ikke oppleves helt bortkastet.

Spandau Ballet henger på hjørnet

De er straks heldigere med arrangementet på «Paint Me Down», som er en behagelig men noe småkjedelig låt. På «Coffee Club» er blåserne tilbake igjen, og disse er med på å heve komposisjonen til albumets kanskje aller beste øyeblikk. En småfunky låt som inkluderer fine instrumentale sekvenser i skjæringspunktet latino og storband. «Coffee Club» vekker både i tittel og arrangement assosiasjoner til det band som f.eks. Working Week skulle komme til å gjøre noen år senere. Med «She Loved Like Diamond» avsluttes albumets publikumsfriende del, det nærmeste platen kommer en tradisjonell ballade og samtidig et aldri så lite hint til det mer polerte lydbildet som skulle komme med «True» (1983).

Albumets tre siste spor er en helt annen skål. Den mest vellykkede av disse tre er i mine ører utvilsomt den nesten syv minutter lange «Pharaoh». Låtens monotone, rolige trav pyntes med gjennomgående piano- og gitartema, og får god tid til å etablere seg innen Hadleys vokal kommer inn etter de innledende instrumentale minuttene. Litt etnisk, litt mystisk – «Pharaoh» inviterer til en besnærende tur over sanddynene og er et av albumets høydepunkter.

«Innocence And Science» flytter det etniske fokuset til det fjerne østen, og da er det vanskelig å unngå sammenligninger med Japan. «Innocence And Science» er stille og dempet, skaper en fin stemning og fungerer greit – men det høres ikke ut som Spandau Ballet og det fantes altså på samme tid et annet band som gjorde akkurat disse stemningene på en langt mer forførende måte. Avsluttende «Missionary» er langstrakt, sparsommelig arrangert med dystre strykere og tunge, langsomme beats. Selv har jeg aldri blitt klok på akkurat dette sporet, jeg savner nerve, melodi, stemning… kort sagt det meste. For meg står «Missionary» som albumets klart svakeste spor og noe i nærheten av en real sovepille.

Totalt sett utgjør ikke «Diamond» noe i nærheten av det perfekte albumet, men til tross for åpenlyse lyter så inneholder det mye god musikk. En av albumets største svakheter ligger i selve produksjonen, som gjennomgående oppleves som stiv og lite dynamisk. Overveiende solid låtmateriale samt mange fine instrumentale detaljer gjør likevel sitt til at «Diamond» fortsatt fremstår innbydende, i tillegg til at det byr på mer utfordrende musikk enn hva mange mener å tro.

TRACKS

Chant No. 1 (I Don’t Need This Pressure On) / Instinction / Paint Me Down / Coffee Club / She Loved Like Diamond / Pharaoh / Innocence And Science / Missionary

Produsert av Richard James Burgess