Too Shy

«Too Shy» blir av flere engelskspråklige nettsteder og oppslagsverk beskrevet som ‘a new wave classic’, hvilket illustrerer hvor bredt – og forvirrende – begrepet new wave benyttes. «Too Shy» oppfyller få, om noen, av de erketypiske trekkene ved new wave, i det minste på det musikalske planet.

Straks riktigere er det å høre «Too Shy» som naiv teenypop, som popmusikk langt mer i slekt med The Bay City Rollers enn for eksempelvis ABC. Bubblegum ligger snublende nær, men «Too Shy» føles dog mindre klissete enn den uforfalskede, utspekulerte bubblegum’en. «Too Shy» er friskere, rundere og har sterkere farger – omtrent som det store, røde, forlokkende dropset i sentrum av godteposen. Men ikke hardt, det er et halvmykt drops som kan tygges så vel som suges på.

Assosiasjonene til tyggegummi og teenypop vekkes selvsagt først og fremst av låtens banale refreng og Limahls gutteaktige opptreden. ‘Too shy shy, hush hush, eye to eye…’ utgjør linjer som klinger, og som ikke trenger bety noe eller forståes for å fange ørene. «Too Shy»s refreng har den evne å terge seg inn på hjernen når du minst venter det, og der blir det gjerne uken ut. Hva gjelder Limahl så medvirker hans stemme til å gjøre «Too Shy» til en uskyldig tenåringsflørt, det damper ikke akkurat av utagerende seksualitet når Limahl innyndende snakkesynger ‘Hey girl, move a little closer…’

Shy guys

Simon Le Bon – for å trekke inn Duran Duran i og med at Nick Rhodes sitter i produsentstolen – ville nok fremført tilsvarende tekstlinje på et ganske annet vis. Det er faktisk et godt stykke fra «Girls On Film» til «Too Shy», og det er heller tvilsomt om Duran Duran overhodet kunne fremført et spor som «Too Shy» videre bra. Dette bare nevnt for å poengtere i hvor stor grad Kajagoogoo var et popalternativ for de aller yngste. Rhodes og Colin Thurston gjør for øvrig en fin produksjonsjobb, legger florlett lyd, setter fokus på Limahl; men ser også til at Nick Beggs boblende bass blir understreket.

(EMI, 7″ 1982)