Speak Slowly

The Stars Of Heaven, Speak Slowly
Rough Trade, lp 1988

Iavdelingen for britiske, bleke og bittersøte indieband var det gjennom det meste av 80-tallet trangt om saligheten. En rekke band hvis navn de færreste på denne siden av kanalen husker, produserte sympatiske album med velment, gitarorientert poprock uten å oppnå så veldig mye annet enn å få positive klapp på skuldrene av musikkjournalister (som den gang som nå til tider var vel ukritiske i sin omfavnelse av britisk indierock).

Den irske kvartetten The Stars Of Heaven tilhører så utvilsomt denne gruppen av flinke men likevel noe anonyme indieband. De laget en håndfull singler og et par album, hvorav «Speak Slowly» ble deres siste, uten å sette de store sporene etter seg. Bandet er langt mer pop enn rock, med en sterk forkjærlighet for akustiske gitarer, melodiøse låter og en betydelig svakhet for harmonirefrenger. Det lyder britisk med en viss gjeld til 60-tallet, men de er heller ikke fremmed for å inkludere elementer fra amerikansk landsbygd («Paradise Of Lies» lener seg mer enn 10 cm. mot country). Vokalisten har en lys, litt veik, men likevel fin stemme som matcher det myke lydbildet veldig godt.

For mange vil sikkert en slik beskrivelse fremstå som definisjonen av ‘kjedelig’, men «Speak Slowly» inneholder så mange fine låter at interessen holdes ved like det meste av tiden. Best er bandet på de mest dempede sporene, og da ikke minst i «2 O’Clock Waltz» og «Ghost Cars». Mye av årsaken til at jeg i det hele tatt minnes bandet er nettopp «2 O’Clock Waltz», som ganske enkelt er en liten skjult perle. En vals for sene nattetimer i ordets rette forstand – ‘She’s asleep in the next room, I can just hear her breath, over the sound from the street’ – , beskjedent men rørende arrangert ved hjelp av diskrete trekkspill og strykere.

Blant de mer uptempo låtene står både «Little England» og «Light Of Tetouan» frem som ypperlige eksempler på uskyldig, harmonisk indierock med høy nynnefaktor. La heller ikke «Every Other Day» med seig, twangy gitar gå hus forbi; albumets kanskje beste fusjon mellom britisk indie og americana.

«Speak Slowly» er et gjennomført trivelig bekjentskap som ikke river ned noe som helst, men som utgjør hyggelig selskap på en stille ettermiddag. The Stars Of Heaven ville om de hadde valgt å fortsette som band trolig aldri blitt noe markant navn, til det hadde de for lite særpreg. Men de var likevel i besittelse av såvidt mange kvaliteter at de fortsatt tåler gjenhør. Og om ikke annet, så hadde de fortjent å bli husket for «2 O’Clock Waltz».

TRACKS

Unfinished Dreaming / Little England / What Else Could You Do / Paradise Of Lies / 2 O’Clock Waltz / 28 / Lights Of Tetouan / Leave As You Came / Every Other Day / Three Kings Day / Ghost Car

Produsert av Paul Barrett