The Eternal

Joy Division, Closer
Factory, lp 1980

«Closer» ble utgitt to måneder etter vokalist Ian Curtis’ tragiske bortgang, og sjelden har vel et album bygget opp mytestatus i større grad enn dette. «Closer» befinner seg et sted midt mellom desperat fremmedgjøring og varm lengsel, nesten som et speilbilde på hvordan personen Curtis har blitt oppfattet i ettertid.

Alle tanker om skjebnen til bandets vokalist lagt til side, så er «Closer» først og fremst et bemerkelsesverdig album i kraft av sine kvaliteter alene. Sammenlignet med debutalbumet «Unknown Pleasures» (1979) og dets strenge, klaustrofobiske og nesten nihilistiske uttrykk av postpunk; så fremstår «Closer» som et langt kreativt sprang for bandet.

Forgjengerens primitive, til dels aggressive, uttrykk er erstattet av et mer eksperimentelt, ekskluderende og atmosfærisk lydbilde. Det meste av materialet her farges av synth og beveger seg i relativ slow motion. «Heart And Soul» kan stå som et eksempel på stemningen albumet setter, den kryper og sleper seg langs gulvet med Curtis’ vokal som en fjern stemme innerst i rommet. Vakkert fascinerende, mørkt og dystert. Den tåke som senker seg allerede fra første kutt letter kun i korte glimt, og det står i ettertid som noe av en bragd at et album som dette klatret opp til 6. plass på de britiske albumlistene. Det eneste sporet som vagt kan minne om en hitsingle er «Isolation», men selv ikke dens spenstige, melodiøse tema kan skjule låtens mørke tone.

Joy Division, London, august 1979 — Foto: Jill Furmanovsky

Som et album som bør høres i sin helhet er det vanskelig å plukke enkeltspor, men «The Eternal» og «Decades» er begge Joy Division på sitt vakreste og mest melankolske. Langsomme og atmosfæriske, båret frem av keyboards og Curtis’ bleke, skjelvende røst. For egen del så holder jeg muligens «Decades» som bandets aller fineste spor, det enkle synthriffet som låten bæres frem av kunne holdt til en større hit dersom det ble plassert innenfor et annet, mer tilgjengelig, arrangement.

Motsatsen til de vakre og vagt beroligende sporene finnes i rytmiske utbrudd som «Atrocity Exhibition» og «Colony». Især er «Atrocity Exhibition» med sine skurrende gitarer og buldrende tribalrytmer en urovekkende, smått skremmende opplevelse.

Som jeg hører det er det kun i to tilfeller at «Closer» gir ekko fra «Unknown Pleasures»; «Twenty Four Hours» og «A Means To An End» innehar begge hissige rytmer, skarpe gitarer og en messende, dyp vokal som ville funnet sin naturlige plass også på debutalbumet. Til tross for en rekke sterke enkeltlåter, ligger albumets største styrke i helheten, i stemningene, i produksjonen. Og som alltid hva gjelder Joy Division og New Order, er det Peter Hooks eminente og særegne bass som er komposisjonenes samlende motor.

«Closer» har oppnådd en tilnærmet urokkelig posisjon i ulike musikalske miljøer som punk, goth og metal, noe som mest av alt er et prov på albumets sjangersprengende kraft. Det er ingen tvil om at platen krever sitt av lytteren, dette er ikke et album for solfylte ettermiddager eller lykkelige øyeblikk. Ikke tror jeg at du blir spesielt lykkelig av å lytte på «Closer» heller, men jeg tror definitivt at du blir en musikalsk opplevelse rikere. Jeg tenker vi kaller det et fantastisk album, jeg tenker vi kaller det en ekte klassiker.

TRACKS

Atrocity Exhibition / Isolation / Passover / Colony / A Means To An End / Heart And Soul / Twenty Four Hours / The Eternal / Decades

Produsert av Martin Hannett