Memphis Hip Shake

The Cult, Electric
Beggars Banquet, lp 1987

Med unntak for den progressive rocken så var det ingen andre sjangere som var så uglesett og latterliggjort på 80-tallet som heavy metal og hardrock. Selv et band som Led Zeppelin ble utsatt for syrlige kommentarer og en form for ignoranse som fremstår som ganske utrolig i dag.

Derfor er det ikke å undres over at et album som «Electric» ble møtt med hoderystende latter av de som mente å ha en formening om hva som var hot og hva som var not i 1987. The Cult var – hos mange – så definitivt et faktum av not anno ’87.

The Cult startet sin karriere som gothrockere under navnet Southern Death Cult, forkortet etter en tid navnet til Death Cult, før de i 1984 endte opp som The Cult (onde tunger mente de snart bare ville hete ‘The’). Under ledelse av kjernemedlemmene Ian Astbury (vokal) og Billy Duffy (gitar) transformerte The Cult seg sakte men sikkert fra britisk goth til de i 1987 fremstod som fullblods hardrockere med «Electric».

«Electric» har dog lite eller ingenting til felles med mye av det som ble samlet under begrepet hardrock på denne tiden av 80-tallet. The Cult hentet inspirasjon og stjal som ravner fra den hardrocken som hadde sin storhetstid på første halvdel av 70-tallet; hvilket vil si møkkete, bluesinspirert riffrock med rom for gitarhelter. Bandet gjorde klokelig nok ingen forsøk på å skjule hvor de hentet sitt sound fra, og demonstrerte åpenlyst sine inspirasjonskilder gjennom en ytterst habil versjon av Steppenwolfs «Born To Be Wild».

Albumet viser et band som koser seg og helt tydelig gjør noe som de har hatt lyst til å gjøre lenge, med energi og uten innlagte pustepauser gyver de løs på rockens klassiske grep. Astbury er en ytterst habil vokalist som snerrer og uler på troverdig vis, og Duffy drar samtlige klisjéer i boka med et fett glis.

Låtmessig er det et jevnt album, men de uhyre medrivende «Lil’ Devil», «King Contrary Man», «Bad Fun», samt den stompende «Memphis Hip Shake» står frem som vinnere i min bok. Astburys fiksjon for indianere og USA som mytenes land speiles i tekstene – han nærmest bader i begreper som ‘outlaws’, ‘rumblin’ trains’ og ‘down at the crossroad’ – , og de bidrar til å forsterke opplevelsen av «Electric» som et helhetlig, bevisst gjennomtenkt stykke album.

Det er godt mulig de som har spadd seg dypere ned i 70-tallets rock enn meg kan avsløre «Electric» som en billig, halvdårlig kopi, men jeg tror i det minste at det ikke ble utgitt særlig mange andre album med tilsvarende rock på 80-tallet som kan måle seg opp mot dette. Rick Rubins produksjon er dessuten befriende rufsete og retro, noe som er med på å øke følelsen av at albumet tilhører en helt annen epoke enn det sene 80-tall.

Uansett hva eller ei, i min samling står eksemplaret av «Electric» som en liten kaktusblomst blant sine samtidige, og til tross for «Sonic Temple»‘s (1989) mektig muskuløse kvaliteter er «Electric» en ubestridt favoritt i bandets katalog.

TRACKS

Wild Flower / Peace Dog / Lil’ Devil / Aphrodisiac Jacket / Electric Ocean / Bad Fun / King Contrary Man / Love Removal Machine / Born To Be Wild / Outlaw / Memphis Hip Shake

Produsert av Rick Rubin