Hot in The City

Billy Idol, (ST)
Chrysalis, lp 1982

Billy Idol ble først kjent som vokalist i det britiske, semi-legendariske, punkbandet Generation X. Akkurat det bandet var trolig det av de mest profilerte punkbandene som var minst punk både i sound og holdninger; og minst punk av dem alle var nok Idol. Med et klart fordelaktig ytre, en over gjennomsnittet bra stemme samt med sans for å skape show, var han alltid bestemt for noe større og mer selvstendig enn bare å være vokalist i et middelmådig band.

Etter oppløsningen av Generation X i 1981 flyttet Billy Idol til USA og New York for å forfølge sine ambisjoner om en solokarriere, og dette selvtitulerte albumet fra 1982 er altså hans solodebut. Blant ekte rockere har Idol aldri hatt et fnugg av troverdighet, til tross for sitt nøye utstuderte image og rykte som villmann på byen så vel som på sine motorsykler.

Selv har jeg dog alltid hatt en viss sans for ham, der han hele tiden har balansert mellom det coole og det direkte latterlige; men musikalsk hørt har han selvfølgelig aldri vært stort mer til rocker enn hva han var punker. Sannheten er vel heller at Billy Idol er nærmere en mannlig Suzi Quatro enn en fullblods rocker, og at han besitter mange av de samme allround showman-egenskapene som f.eks. David Lee Roth har.

Debutalbumet er en fin blanding av powerpop og rock, glatt og velprodusert med Idols yppige, småsnerrende vokal som det eneste egentlige rufsete elementet. Om det ikke hadde vært for Idols vokale innsats ville nok albumet fremstått enda mer lettvekt enn hva det faktisk er. Triumfen her er selvsagt «White Wedding», en usedvanlig heldig miks av kommersiell pop og truende rockelementer; uten tvil en av de beste låtene noensinne innenfor powerpop-begrepet. Albumets andre store hit besørget 60-talls pastisjen «Hot In The City» for, en låt som har tålt tidens tann langt dårligere enn «White Wedding».

Det øvrige av albumet er lett å like, men også like lett å glemme. Åpningskuttet «Come On, Come On» samt «Hole In The Wall» er likevel mindre høydepunkter som alltid er hyggelige å ta gjenhør med. «It’s So Cruel» med sin henslengte og avslappede popsoul tone demonstrerer ellers hvilket ledig og poporientert terreng Idol har beveget seg i helt fra starten av karrieren.

Uansett hvor trivelig det på mange måter føles å høre dette albumet igjen, så er det vanskelig å se at det kan ha videre relevans for nye generasjoner av platekjøpere. Til det blir det noe for veikt og middelmådig, men dersom man liker «White Wedding» er det langt på vei å anbefale anskaffelse av et godt samlealbum. Gode singler skulle han komme til å lage en rekke av gjennom 80-tallet, og Idol er et godt eksempel på en artist som klarer å fylle et samlealbum med minneverdige øyeblikk men som aldri klarte å skape et essensielt studioalbum.

Bit for øvrig merke i at «Billy Idol» ble nylansert rett etter suksessen til «White Wedding», med annerledes cover og «Dancing With Myself» som erstatning for den knappe parantesen «Congo Man». Det er den utgaven av albumet som siden har blitt lagerført og av de fleste oppfattes som den opprinnelige versjonen. Med «Dancing With Myself» inkludert, gir den da også hakket bedre valuta for pengene.

TRACKS

Come On, Come On / White Wedding (Part 1) / Hot In The City / Dead On Arrival / Nobody’s Business / Love Calling / Hole In The Wall / Shooting Stars / It’s So Cruel / Congo Man

Produsert av Keith Forsey