Discovery

Mike Oldfield, Discovery
Virgin, lp 1984

Mitt forhold til Mike Oldfield kan i beste fall karakteriseres som distansert. Jeg er selvsagt i stand til å gjenkjenne temaet fra «Tubular Bells» i løpet av brøkdelen av et sekund, jeg minnes «Moonlight Shadow» og «To France» med glede, og jeg er i besittelse av et par av hans album; og det er i bunn og grunn det hele.

«Crisis» (1983) ble – med singelen «Moonlight Shadow» som salgsfremmende motor – en storselger i en rekke land og introduserte en langt mer pop- og låtorientert artist enn hva tilfellet var for mye av hans tidligere produksjon. «Discovery» følger langt på vei i samme spor og ble godt mottatt blant mange av de platekjøperne som oppdaget Oldfield for første gang med «Crisis» og «Moonlight Shadow».

Innledende «To France» tar opp tråden etter «Moonlight Shadow», en fjærlett, nynnevennlig poplåt med et fint gitartema og Maggie Reilys klokkeklare røst i sentrum; selv om den er farlig nær unngår den likevel å bli en ren blåkopi av «Moonlight Shadow» takket være en vag folkstemning. Påfølgende «Poison Arrow» – denne med vokal av Barry Palmer – er likevel albumets desidert beste låt i mine ører. En litt mer kompleks låt enn «To France», en anelse dramatisk og med utløp i en røff gitarsolo, foruten at den fremviser Palmers fineste vokalbidrag på albumet.

Med disse to låtene er egentlig malen for albumet lagt helt frem til avsluttende «The Lake». Reilly og Palmer veksler på henholdsvis å synge på de letteste låtene og de noe mer rockete, men uten at de to ulike vokalistene eller låtene på noen som helst måte forstyrrer albumets gjennomgående tone av relativt enkel, ukomplisert poprock. Ingen av de andre låtene klarer helt å matche de umiddelbare kvalitetene til «To France» og «Poison Arrow», og i enkelte sekvenser fremstår albumet i overkant lettvint.

«Trick Of The Light» lider under et arrangement og en produksjon som gjør at den beveger seg farlig nær europop-artister vi på ingen måte liker å sammenligne respekterte artister med, men den kommer likevel sånn noenlunde ned på beina i kraft av å være en svært fengende popkomposisjon. Tittelsporet er tilnærmet puddelheavy av aller letteste sort, men igjen lar jeg tvilen komme Oldfield til gode på grunn av at låten i seg selv slettes ikke er dårlig.

«The Lake» avslutter albumet og er en helt annen skål, en drøyt tolv minutter lang instrumental som fremstår som «Discovery»s progressive alibi og nok først og fremst gledet Oldfields gamle fans fra 70-tallet. Hvor «The Lake» plasserer seg kvalitetsmessig i Oldfields omfattende produksjon av langstrakte instrumentaler skal ikke jeg ha noen formening om; men det er en allsidig, stemningsmettet komposisjon som beveger seg mellom atmosfæriske, keyboardbaserte partier og raskere, gitardominerte passasjer. Uansett utgjør den en fin avslutning og er en velkommen avveksling fra den enkle popmusikken som preger resten av albumet.

Jeg vil ikke påstå at dette er et album som du strengt tatt trenger, men dersom du er på utkikk etter kvalitetssterk, velprodusert poprock uten særlig mange friksjoner, så er «Discovery» intet dårlig valg.

TRACKS

To France / Poison Arrows / Crystal Gazing / Tricks Of The Light / Discovery / Talk About Your Life / Saved By A Bell / The Lake

Produsert av Mike Oldfield og Simon Phillips