The Sweet Life

It’s Immaterial, Life’s Hard And Then You Die
Siren, lp 1986

Enkelte plater er som små skatter, plater som finnes frem bare en sjelden gang, som for å spare litt på dem. «Life’s Hard And Then You Die» er en slik plate. En plate de færreste her hjemme husker, og sannsynligvis enda færre har hjemme i sin egen stue.

It’s Immaterial var en merksnodig duo – på bilder fremstod de som småeksentrikere i pussige situasjoner – bestående av John Campbell og Jarvis Whitehead. De benyttet seg av keyboards og en til tider primitiv trommemaskin som fundament for sin musikk, men krydret kraftig ved hjelp av akustiske gitarer, fele, trekkspill, blåseinstrumenter og sikkert mye annet rart. Denne kombinasjonen av instrumenter skapte et usedvanlig lydbilde i skjæringspunktet mellom to så ulike stilarter som synthpop og folk.

Selv om det i dag er begrenset hvor mange som husker navnet It’s Immaterial (de gjorde kun ett album til – «Song» (1990)), så avstedkom faktisk dette debutalbumet et par mindre hits i form av «Driving Away From Home (Jim’s Tune)» (nummer 18 i England) og «Space». Førstnevnte innleder albumet og definerer mye av duoens sound, kombinasjonen av syntetiske og akustiske elementer som danner det musikalske bakteppet for en distansert, ofte tørrvittig, snakkevokal. «Space» er mer rendyrket, tidstypisk synthpop full av atmosfære og med en tekst om behovet for pusterom og avstand i det moderne, hektiske samfunn; fremføringen av teksten påminner ikke så rent lite om David Byrnes (Talking Heads) karakteristiske stil.

Have a look, this seems like a pretty good idea

Tekstene spiller i det hele og det store en viktig rolle, de er underfundig fortellende, nesten som små noveller, rike på bilder og pyntet med en kledelig britisk tørrvittighet («Happy Talk», hvor jeg-personen er en mislykket selger er i så måte en personlig favoritt) som kaller på smilet titt og ofte. Foruten sine klare kvaliteter i svart på hvitt blir tekstene tillagt enda større vekt i lydformat på grunn av den ofte snakkende, tydelige og klare vokalen.

Albumet inneholder imidlertid langt flere høydepunkter enn bare de to nevnte sporene. «Rope» og «Ed’s Funky Diner» kan stå som andre eksempler på platens mest umiddelbare og innsmigrende sider. «Rope» er albumets kanskje aller mest vellykkede fusjon mellom synthpop og folkmusikk, et ultrafengende stykke pop drevet frem av medrivende felespill og «ordentlig» syngende vokal. Låten er faktisk ikke så helt ulikt hva The Woodentops bedrev på sine album, om noen mot formodning skulle huske det bandet. «Ed’s Funky Diner» er en varmt pulserende hyllest til et merkelig middagssted, et sted hvor det ikke er så helt lett å forstå hva man blir servert enn si i det hele tatt forstå hvor man er. Men gjestene er alltid hjertelig velkomne, og alle er ‘a jewel you’ve dragged in off the street’.

Kvaliteten på de mer neddempede sporene er like høy, men her er den humoristiske tonen byttet ut med melankolsk ettertenksomhet. «Hang On Sleepy Town» og «The Better Idea» er begge vemodige bilder av tid som har passert og muligheter som er tapt for innbyggere i små, stille samfunn som tiden har reist fra. It’s Immaterial tillater dog aldri albumet å falle ned i tungsinn, på «Life’s Hard And The You Die» er det aldri lang vei fra tilsynelatende pessimisme til oppstemt optimisme.

Det er ikke så ofte «Life’s Hard And Then You Die» blir hentet frem, men hver gang det skjer skaper albumet like stor glede. Det er et stykke album som utstråler varme og godhet uten å henfalle til det tannløse, og som tekstmessig fremstår underlig tidløst. Du kan så definitivt gjøre verre ting enn å spore opp et eksemplar av denne platen.

TRACKS

Driving Away From Home (Jim’s Tune) / Happy Talk / Rope / The Better Idea / Space / The Sweet Life / Festival Time / Ed’s Funky Diner / Hang On Sleepy Town / Lullaby

Produsert av Dave Bascombe