Spaceface
Simple Minds, Cry
Eagle, cd 2002
Simple Minds ser ikke på noen måte ut som om de planlegger å kaste inn håndkledet, fire år etter fine «Néapolis» vender Kerr og Burchill atter tilbake med nytt materiale. Siden sist har de måttet finne seg i å ta et skritt ned fra multinasjonale Chrysalis / EMI til atskillig mindre Eagle Records, men det virker ikke å ha påvirket den interne entusiasmen i bandet.
Nevnte «Néapolis» er å anse som vendepunktet for et band som gjennom hele nittitallet hadde utviklet seg i negativ retning, og med «Cry» fortsetter bandet den positive tendensen. Det innleder forsåvidt ikke videre lovende med et baktungt og noe gammelmodig tittelkutt, men allerede på kutt to er bandet på overbevisende rett spor med den luftige og drivende «Spaceface»; en type poplåt som bør få de fleste gamle Minds-venner til å smile brede smil.
Videre utover albumet er det variabel kvalitet på låtmaterialet, men det er også et spørsmål om hvem du sammenligner med. Ta for eksempel den mildt sagt Bowie-lignende «Face In The Sun»; ingen mesterlig låt i seg selv, men likevel langt bedre enn svært mye av det Bowie selv har foretatt seg de seneste ti årene. Påfølgende «Disconnected» høres ut som Pet Shop Boys, og er en låt som jeg tror Tennant og Lowe gladelig ville sluppet gjennom sin interne kvalitetskontroll.
Flotte «Sugar», fagre «Sleeping Girl» og den lett 60’s influerte «Lazy Lately»Simple Minds er dog å foretrekke når de høres ut som Simple Minds, og i tillegg til «Spaceface» så gjør de det her best på flotte «Sugar», fagre «Sleeping Girl» og den lett 60’s influerte «Lazy Lately». Disse fire sporene alene forsvarer prisen på albumet og beviser at det fortsatt er håp for gamle helter. Sant nok gjør de avslutningsvis sitt beste for å torpedere albumet med den lett stupide, INXS-influerte «Slave Nation» (mye rart kan sikkert sies om Kerr og Simple Minds, men videre funky kan man vanskelig hevde de er) samt en skuffende svak instrumental i «The Floating World» (skrevet av Erasures Vince Clarke).
De svakere sporene ødelegger uansett ikke følelsen av at Simple Minds har funnet tilbake til vitale deler av sin sjel, og at de akter å eldes med verdighet og stil. «Cry» er solid, elegant og smakfull popmusikk myntet på kvalitetsbevisste thirty-somethings… sånn omtrent.
TRACKS
Cry / Spaceface / New Sunshine Morning / One Step Closer / Face In The Sun / Disconnected / Lazy Lately / Sugar / Sleeping Girl / Cry Again / Slave Nation / The Floating World
Produsert av Jim Kerr, Charlie Burchill og Gordy Goudie
