New Europeans

Ultravox, Vienna
Chrysalis, lp 1980
Omtale basert på reissue, EMI Gold, cd 2000

Mot de fleste odds gjenoppstod Ultravox som et nytt band med «Vienna», et band hvis kommersielle potensiale skulle vise seg å være overraskende stort. For i ettertid kan det ved første lytt fortone seg noe merkelig at et relativt kaldt album som dette oppnådde så gode salgstall som det gjorde.

Rett etter utgivelsen var det da heller ikke – med unntak for gode anmeldelser, men det alene selger jo sjelden plater – mye som tydet på at platekjøperne kom til å gå mann av huse for å skaffe seg albumet. Først da tittelsporet, støttet av en etter datidens målestokk avansert video, ble sluppet som singel, tok salget av.

Mange liker å mene at bandets to epoker er klart adskilte, og at det med «Vienna» ikke er vanskelig å høre at bandet nå hadde fått seg en ny frontfigur i Midge Ure som løftet bandet til musikalsk fremgang. Et slikt syn innebærer i høyeste grad å diskreditere innsatsen til Currie, Cross og Cann. Det var tross alt disse tre som tok bandet videre etter at Foxx sa takk for seg, og som utarbeidet fundamentet for Ultravox’ utvikling til et nesten rent elektronisk band.

Personlig kan jeg uten vansker høre John Foxx som vokalist på størstedelen av «Vienna», for her er så mange elementer med tydelige utspring i «Systems Of Romance» (1978) at det fremstår som en veldig naturlig videreutvikling av 70-tallets Ultravox. Dette uavhengig av Foxx eller Ure.

Ultravox’ kommersielle potensiale ble ikke regnet som særlig stort på dette tidspunkt, men selvsikkerheten i forhold til den musikalske retningen de hadde valgt å ta er åpenbar allerede fra første spor. Iskalde «Astradyne» er en drøyt syv minutter lang instrumental som ikke er egnet til å lokke den tilfeldige lytter inn i albumet. Selv om det er et melodiøst, strømlinjeformet og medrivende stykke elektronisk musikk, er det definitivt ikke en type låt som tilhører førstevalget til plateselskapenes økonomiavdeling når åpningsspor skal velges.

Med unntak for tittelsporets klassiskinspirerte pompøsitet og den skyggefulle, urovekkende «Mr. X», er likevel albumet preget av overveiende raske låter med iørefallende hooks. Til tross for dette, og at de fleste låtene baserer seg på tradisjonell vers- / refrengstruktur, er lydbildet så preget av distansert kjølighet at albumet som helhet befinner seg et godt stykke til side for mainstream pop.

Med mulig unntak for «Mr. X» – joda, et stemningsfullt eksperiment og vel verdt flere lytt; men stor musikk er det ikke – finnes det ikke svake øyeblikk på albumet, og som alle genuint inspirerte plater med det lille ekstra, står «Vienna» seg fortsatt som et av de mest interessante albumene innen sin sjanger.

TRACKS

Astradyne / New Europeans / Private Lives / Passing Strangers / Sleepwalk / Mr. X / Western Promise / Vienna / All Stood Still + BONUS: Waiting / Passionate Reply / Herr X / Alles Klar / CD Rom enhanced area

Produsert av Conny Plank og Ultravox